Fotterapeuten
10.09.2021
Jeg spriker med nakne tær i sandaler. Jeg legger den ene foten i fanget og stryker over babymyke heler. Det finnes ikke hard hud, ikke en eneste for lang negl, ikke et eneste skurvete neglebånd, og for ikke å snakke om: ikke en eneste liktorn.
Jeg var hos fotterapeuten i går. Det er nesten to måneder siden jeg skulle hatt min ordinære time, timen som gikk i koronavasken, timen jeg var satt opp på straks etter at landet koronastengte. Det var som forventet da min mangeårig kjære fot-Jane ringte og sa at hun var pålagt å stenge. Ikke desto mindre smertefullt.
Jeg hadde begynt å kjenne på liktornen «lateralt mellom fjerde og femte tå» - for å si det på stammespråket til fotterapeutene. Det betyr at den sitter på utsida av «ringtåa». Hadde den sittet på innsida, altså mot «langtåa», eller mot midten av kroppen, hadde den sittet «medialt». Lærte jeg i går. Hvorfor har ikke de tre midterste tærne navn!?
Hvorom allting er, den tornen har jeg min egen spesialstøpte s
Gå til medietJeg hadde begynt å kjenne på liktornen «lateralt mellom fjerde og femte tå» - for å si det på stammespråket til fotterapeutene. Det betyr at den sitter på utsida av «ringtåa». Hadde den sittet på innsida, altså mot «langtåa», eller mot midten av kroppen, hadde den sittet «medialt». Lærte jeg i går. Hvorfor har ikke de tre midterste tærne navn!?
Hvorom allting er, den tornen har jeg min egen spesialstøpte s
