Politiforum
16.02.2024
Etter over 30 år i Oslo politidistrikt, gir den nå pensjonerte politioverbetjenten Kim Anne Hiorth ut bok om historiene hun aldri glemmer.
I slutten av januar ga Kim Anne Hiorth ut boka «Politihjertet». Her forteller den nå pensjonerte politioverbetjenten om menneskene hun har møtt underveis i sin over 30 år lange karriere i politiet.
Ideen til boka fikk hun allerede i 1992. Da jobbet hun på ordensavdelingen i Oslo politidistrikt, og ble sendt ut på et oppdrag. Oppdraget var så sjelsettende at hun tenkte:
«Dette her må komme ut, for dette må Norge få vite om.»
Hiorth og makkeren skulle bare rykke ut på melding om «bråk i en leilighet».
- Det var en bratt læringskurve å oppleve det vi i politiet opplever: Det som skjuler seg bak lukkede dører. Man er egentlig ikke forberedt på hva man møter, selv om du får beskjed om å rykke ut til «bråk i en leilighet», sier hun.
LIVETS SKYGGESIDE
Når politiet kommer frem, ligger mellom seks til syv voksne personer «strødd» rundt omkring i leiligheten. De er ruset og i ørska.
- Vi roper «politiet er her», men de enser ikke at vi kommer. Plutselig kommer det et lite barn krabbende ut fra et rom. Hun krabber mot oss, over søppel, ølbokser, spritflasker, kanyler og sigarettsneiper. Hun drar seg opp til beinet mitt. Det er jente i toårsalderen. Hun sier «tørst» og peker på kjøkkenet, husker Hiorth tilbake.
Hun løfter jenta opp. Samtidig tilkaller kollegaene hennes forsterkninger og barnevern.
- Jeg går ut på kjøkkenet med den lille jenta. Der er det like bombet, med oppvask fra «gulv til tak». Jeg gir jenta vann, og hun drikker og drikker. Så peker hun på en kjekspakke. Jeg gir henne en i hver hånd. Så sier den lille jenta «lillebror» og peker på et annet rom. Vi finner lillebror i en sprinkelseng. Han er en baby på rundt et halvt år. Lillebror er det umulig å få øyekontakt med, og han bare stirrer tomt ut i lufta. Selv ikke når jeg stryker ham på kinnet, ser han på meg, sier hun videre.
Den lille gutten ligger i avføring og oppkast, og har ikke blitt stelt på en stund.
- Jeg går på badet for å skifte på ham. Det er verdens såreste stump, og det er hverken salve eller andre produkter som kan bøte på såret, husker hun tilbake.
Barna blir kjørt til barnevernvakten. Selv om Hiorth ikke vet hvordan det gikk med barna, tenker hun fortsatt på dem.
- Det var første gangen jeg opplevde at små barn kunne vokse opp under slike forhold. Derfor begynte jeg å skrive ned historiene, sier hun.
ASFALTLILJER
Barna i historiene kalte hun for «asfaltliljer», fordi hun synes liljer er et bedre ord å bruke enn det mer kjente «løvetannbarn»begrepe
Gå til medietIdeen til boka fikk hun allerede i 1992. Da jobbet hun på ordensavdelingen i Oslo politidistrikt, og ble sendt ut på et oppdrag. Oppdraget var så sjelsettende at hun tenkte:
«Dette her må komme ut, for dette må Norge få vite om.»
Hiorth og makkeren skulle bare rykke ut på melding om «bråk i en leilighet».
- Det var en bratt læringskurve å oppleve det vi i politiet opplever: Det som skjuler seg bak lukkede dører. Man er egentlig ikke forberedt på hva man møter, selv om du får beskjed om å rykke ut til «bråk i en leilighet», sier hun.
LIVETS SKYGGESIDE
Når politiet kommer frem, ligger mellom seks til syv voksne personer «strødd» rundt omkring i leiligheten. De er ruset og i ørska.
- Vi roper «politiet er her», men de enser ikke at vi kommer. Plutselig kommer det et lite barn krabbende ut fra et rom. Hun krabber mot oss, over søppel, ølbokser, spritflasker, kanyler og sigarettsneiper. Hun drar seg opp til beinet mitt. Det er jente i toårsalderen. Hun sier «tørst» og peker på kjøkkenet, husker Hiorth tilbake.
Hun løfter jenta opp. Samtidig tilkaller kollegaene hennes forsterkninger og barnevern.
- Jeg går ut på kjøkkenet med den lille jenta. Der er det like bombet, med oppvask fra «gulv til tak». Jeg gir jenta vann, og hun drikker og drikker. Så peker hun på en kjekspakke. Jeg gir henne en i hver hånd. Så sier den lille jenta «lillebror» og peker på et annet rom. Vi finner lillebror i en sprinkelseng. Han er en baby på rundt et halvt år. Lillebror er det umulig å få øyekontakt med, og han bare stirrer tomt ut i lufta. Selv ikke når jeg stryker ham på kinnet, ser han på meg, sier hun videre.
Den lille gutten ligger i avføring og oppkast, og har ikke blitt stelt på en stund.
- Jeg går på badet for å skifte på ham. Det er verdens såreste stump, og det er hverken salve eller andre produkter som kan bøte på såret, husker hun tilbake.
Barna blir kjørt til barnevernvakten. Selv om Hiorth ikke vet hvordan det gikk med barna, tenker hun fortsatt på dem.
- Det var første gangen jeg opplevde at små barn kunne vokse opp under slike forhold. Derfor begynte jeg å skrive ned historiene, sier hun.
ASFALTLILJER
Barna i historiene kalte hun for «asfaltliljer», fordi hun synes liljer er et bedre ord å bruke enn det mer kjente «løvetannbarn»begrepe
