Jeg hadde alltid sett for meg en framtid med barn. Har jo alltid vært flink med små, men etter hvert har det føltes utopisk. Som fra en sånn romantisert fremtidsvisjon med mann, to barn, stasjonsvogn, kanskje en hund. Den der familiepakka de selger inn i alle de amerikanske filmene. En verden med evig vekst og tilbud som frister rundt hvert hjørne. En kronisk tilstand av velstand. Ingen turbulens.
Smører noen skiver og serverer dem ved det runde bordet på kjøkkenet. Panneluggen hennes har vokst seg ned foran øynene igjen. Den lille hånda som allerede har rukket å bli dekket av kaviar, dytter håret vekk og lager en floke med eim av fisk ved tinningen. Slikt affiserer ikke henne enda. Bedre motorikk og fokus på estetikk kommer senere. Her og nå er det som gjelder, og her og nå var håret i veien.
Jeg var kanskje 10 år første gangen jeg kjente på klimaangsten. Vi lærte om hvordan temperaturen steg, arter døde, været ble villere og mennesker måtte flykte fra hjemmene sine da ressursene ble færre og kårene for harde. Jeg kjente genuin frykt for hva jeg ville oppleve og se i løpet av eget liv, og kunne ikke fatte og begripe at ingen andre rundt meg skalv, eller slet med å puste mens læreren hverdagslig gjorde rede for nærmest apokalyptiske scenarioer i samfunnsfagstimene. På bilturer holdt jeg for ørene i skjul hver gang nyhetsreportere beskrev hendelser fra kriger og konflikter, og mens resten av fami
