Tid til prosess, respekt og romslighet for feil går igjen både fra sosialarbeiderne og brukerne. Ressurser, makt og roller ble stående i sentrum for hvordan etikken kan bli et korrektiv. Det gjelder i møte med brukerne, i samarbeidet med andre profesjonelle og i relasjon til institusjonelle og formelle rammer.
Hva er de etiske utfordringene i den kommunale sosialtjenesten? Oppleves disse forskjellig hvis en er sosialarbeider, leder, bruker eller student i praksis? Disse to spørsmålene var utgangspunktet for en serie fokusgruppeintervjuer i regi av HUSK Oslo-regionen.
HUSK - Høgskole- og universitetssosialkontor - var samlebetegnelsen på noen prosjekter som skulle prøve ut nye samhandlingsformer mellom praksis, utdanning, forskning og brukere. Denne artikkelen har utgangspunkt i et lite delprosjekt1). Etikk var et viktig tema i HUSK-prosjektet, men hva dette konkret skulle innebære var ved starten av prosjektet noe diffust. Det gikk derfor ut en invitasjon til aktuelle aktører om å bli med i en arbeidsgruppe. I første omgang meldte det seg representanter for forskere, utdanningsinstitusjoner og praktikere. Senere kom også brukerrepresentanter inn i arbeidsgruppa2). Arbeidsgruppa hadde som oppgave å utvikle og følge opp den etiske dimensjonen ved arbeidet. Det første spørsmålet arbeidsgruppa diskuterte var hvordan de involverte sosialarbeiderne opplevde de etiske utfordringene. I forlengelsen av dette kom også spørsmålet om disse utfordringene ble oppfattet forskjellig hvis vi spurte sosialarbeiderne som jobbet direkte med brukerne eller hvis vi snakket med personer i lederposisjoner. Men HUSK-prosjektet handlet også om utdanning og om relasjonen til brukergruppene. Dermed ledet diskusjonene oss over på spørsmålet om hvordan studentene og brukerne oppfattet disse utfordringene. Ut fra dette utviklet vi ideen om å gjennomføre en serie fokusgruppeintervjuer med representanter for sosialarbeidere, leder, studenter og brukere knyttet til de aktuelle bydelene/kommunene.
Målsettingen med denne artikkelen er primært å formidle noen funn fra fokusgruppene om hva deltakerne oppfattet som etiske utfordringer. Hva er likhetene og forskjellene mellom sosialarbeiderne, lederne, studentene og brukerne? Dette knyttes til fire temaer; (1) etikk i hverdagen, (2) håndtering av etiske spørsmål,(3) hvordan forholder man seg til hverandre, og (4) når ting blir vanskelige.
Teoretisk bakgrunn
For å kunne diskutere etiske utfordringer i sosialtjenesten er det nødvendig å klargjøre tre begreper: etikk, sosialt arbeid og sosialtjenesten. Hvordan hører disse begrepene sammen?
Etikk
Arne Johan Vetlesen knytter forståelsen av hva etikk er opp mot opplevelse av urettferdighet, «signalisert ved vår trang til å gripe inn når vi opplever noe som 'galt': som at noen krenker noen» (Vetlesen 2007, side 9). Etikken må i følge Vetlesen benytte seg av tverrfaglige innsikter fra sosiologi, psykologi og historie i like stor grad som fra filosofi. Løgstrup (1956) skrev om menneskenes sårbarhet og avhengighet av hverandre. Et hovedbudskap hos Løgstrup er at vi er utlevert til hverandres ivaretakelse. Han skrev om den tause fordringen som springer ut av tilliten vi møter hverandre med. Ved å ytre forventninger til den andre prisgir en seg den andres oppfyllelse av dem.
Både Vetlesen og Løgstrup kan plasseres inn i en nærhetsetisk tilnærming (Vetlesen 1996). Nærhetsetikken er ikke den eneste mulige etiske tilnærmingen i sosialt arbeid. Jeg velger imidlertid hovedsakelig en slik tilnærming her. Nærhetsetikken er relasjonell og kan derfor være et utgangspunkt for å forstå utfordringene som ligger i relasjonen mellom sosialarbeider og bruker/klient. Selv om Vetlesen knytter etikken opp mot opplevelse av urettferdighet, kan nærhetsetikken kritiseres for å være for opptatt av relasjonen mellom to personer og for lite opptatt av mer sosialetiske perspektiver. Etiske spørsmål knyttet til det samfunnsmessige rammeverket kan gi andre tilnærminger til de etiske utfordringene i sosialt arbeid. Et eksempel på en slik tilnærming kan være John Rawls diskusjon om rettferdighet som rimelighet («justice as fairness») (Rawls 1999). Som vi senere skal se i drøftelsene av funn kan det se ut som om sosialarbeiderne faktisk opplever en spenning mellom hva som skjer i det individuelle møtet med brukerne og deres opplevde begrensninger i de sosialpolitiske rammebetingelsene. Indirekte finnes det en dualitet i den internasjonale definisjonen av sosialt arbeid (International Federation of Social Workers 2000). Der nevnes både relasjon og begreper som sosial endring og sosial rettferdighet. Eide skriver i en analyse av Fellesorganisasjonens yrkesetiske dokument at profesjonsutøvelsen ser ut til å danne en basis for profesjonsetikken:
«I dette dokumentet ser vi spor av en forståelse som innebærer at profesjonsutøvelsen etisk sett kan informere og danne basis for profesjonsetikken. Det kontekstuelle gis etisk status. Etisk informasjon og korreksjon blir ikke lengre en enveis kommunikasjon fra eksterne verdier og prinsipper. Etisk informasjon og korreksjon går også fra felt og profesjonsutøvelse til formulerte prinsipper.» (Eide 2008, side 50)
Å fokusere på de opplevde etiske utfordringene i sosialt arbeid kan oppfattes som en oppfølging av dette perspektivet. Eide og Skorstad (2005) diskuterer spenningen mellom prinsippbasert og erfaringsbasert etikk. De tar utgangspunkt i en tese om at etikken og moralen er aktuell når noe står på spill. En trenger prinsipper som en hjelp til å vurdere en situasjon, men noe fundamentalt blir borte dersom en ikke tar utgangspunkt i en situasjon. Spørsmålet om hvordan vi blir berørt av de personene vi møter er grunnleggende i en nærhetsetisk tilnærming, og det er svært relevant når tilnærmingen er så erfaringsbasert som den er i dette prosjektet.
Yrkesetiske spørsmål har kommet stadig høyere på dagsordenen. Oslo kommune har i mange år hatt etiske retningslinjer og vedtok nye etiske kodekser i 2007 (Oslo kommune 2007). Også Bærum kommune, som er den andre kommunen som er involvert i HUSK Osloregionen, har vedtatt egne etiske kodekser (Bærum kommune 2006). Sosialarbeidernes organisasjoner omtaler etikk som et prioritert tema både nasjonalt og internasjonalt. Dette engasjementet har en lang historie. Den norske sosialarbeiderorganisasjonen (først Norsk Sosionomforbund - NOSO, seinere Fellesorganisasjonen - FO) har kontinuerlig, helt siden 60-tallet, vært en internasjonal pådriver når det gjelder å utvikle etiske dokumenter (se International Federation of Social Workers 2004, Grønningsæter 2006/2009). NOSO vedtok etiske retningslinjer så tidlig som i 1967, og spilte en aktiv rolle da International Federation of Social Workers (IFSW) vedtok de første internasjonale retningslinjene i 1976. Det var også en omfattende diskusjon om NOSO yrkesetiske engasjement på 80-tallet (se f.eks. Eide 2008, Lingås 1993, Seim 1985) som blant annet førte til at NOSO gikk bort fra tradisjonelle yrkesetiske retningslinjer og vedtok en erklæring om etiske prinsipper i sosialt arbeid i 1989.
Definisjonen av sosialt arbeid (International Federation of Social Workers 2000) viser at sosialt arbeid er verdibasert, og de yrkesetiske dokumentene, enten det er internasjonalt eller nasjonalt (Fellesorganisasjonen 2000, International Federation of Social Workers 2004), påpeker at etikken er en integrert del av sosialt arbeid som fag. Spørsmålet om hvordan etikken kommer til uttrykk og hvordan sosialarbeiderne blir seg denne grunnleggende forutsetningen bevisst følger som en naturlig konsekvens.
«Acting as professional social workers touches upon our personal values and makes it crucial that we examine these whilst in training and in our chosen career afterwards. We have to understand our beliefs and taken for granted assumptions and make them explicit. We have to be prepared to question them self- critically and have them challenged by others." (Adams m.fl. 2005, side 298)
Sitatet over illustrerer nødvendigheten av å sette de etiske spørsmålene på dagsorden og bli bevisst hva de innebærer gjennom selvkritisk refleksjon. Grimen (2008) påpeker i sitatet under at det også er en sammenheng mellom profesjonsetikk og en kollegial organisasjonsform.
«I dette perspektivet er ein profesjonsmoral normer og verdiar som definerer vilkår for samarbeid mellom yrkesutøvarar som samhandlar gjennom ei kollegial organisasjonsform, og som eventuelt set opp standardar for åtferd overfor andre i den komplementære rolla som klientar. Ein profesjonsmoral regulerer yrkesutøvarar sine handlingar. Men han konstituerer óg ei organisasjonsform, nemleg kollegial organisering» (Grimen 2008, side 145).
Profesjonsetikk er refleksjon over normer og verdier som styrer profesjonens atferd. Grimen skilte mellom allmennmoral og profesjonsmoral og påpekte at profesjonsmoralen har et særskilt formål. Et spørsmål som oppstår i forlengelsen av dette perspektivet er om brukerens moralske vurdering vil ha en annen type verdimessig basis enn profesjonsutøverens. Fra brukerens ståsted er profesjonsmoralen bare indirekte handlingsveiledende. Den kan for eksempel være utgangspunkt for klage. Brukerne og oppdragsgiverne må kunne stole på at profesjonen har tilstrekkelig indre selvjustis (Grimen 2008)
