Bok og bibliotek
01.12.2016
Kan det amerikanske valget lære oss noe om offentlighet som er relevant for norske folkebibliotek når de skal utforme sin rolle som arenaer for offentlig samtale og debatt - bortsett fra at det viste oss en offentlighet i forfall, der skjellsord overtok for rasjonalitet og politiske argumenter og der det private og det politiske ble sauset sammen i en usalig røre?
Jeg tror vi kan lære noe helt vesentlig om en offentlighet som langt på vei har løsrevet seg fra samfunnet omkring og som utvikler seg mot å bli frittsvevende og seg selv nok. En av offentlighetens sentrale funksjoner er å formidle mellom nivåer og sektorer i samfunnet - formidle mellom sivilsamfunn og myndigheter, mellom det statsviterne Tommy Tranvik og Per Selle har kalt småskalanivået og storskalanivået.
Nordahl Grieg omtalte i sin tid Theatercafeen - 1920- og 30-tallets sentrale møteplass for aktørene i den tidens offentlighet - lett foraktfullt som «akvariet». Spørsmålet er om dagens offentlighetsaktører også befinner seg i et slikt akvarium og at en hovedoppgave for bibliotekene som infrastruktur er å slå hull på glassbollen og bidra til en offentlighet som er forankret i de samfunnene der menneskene lever sine liv og der impulser fra de ulike nivåene kan overrisle hverandre.
Når kommentariatet nå slikker sine sår, er det stadig tilbakevendende spørsmålet dette: Hvordan kunne vi ta så feil? Hvorfor så vi ikke hva som var i ferd med å skje i USA og som ledet til valget av Trump, eller hva som forgikk i Storbritannia og som ledet til Brexit. I den forbindelse vises det gjerne til Haakon Lie og Einar Gerhardsen, som bare trengte å åpne vinduet i Folketeaterbygningen på Youngstorget for å lukte trender og tendenser i samfunnet utenfor.
Men i Haakon Lies og Einar Gerhardsens tid hadde man en offentlighet med en helt annen type forankring enn det som er situasjonen nå. Man hadde organisasjoner med bredt medlemsgrunnlag og der synspunkter kunne formidles mellom lokalledd, regionalledd
Gå til medietNordahl Grieg omtalte i sin tid Theatercafeen - 1920- og 30-tallets sentrale møteplass for aktørene i den tidens offentlighet - lett foraktfullt som «akvariet». Spørsmålet er om dagens offentlighetsaktører også befinner seg i et slikt akvarium og at en hovedoppgave for bibliotekene som infrastruktur er å slå hull på glassbollen og bidra til en offentlighet som er forankret i de samfunnene der menneskene lever sine liv og der impulser fra de ulike nivåene kan overrisle hverandre.
Når kommentariatet nå slikker sine sår, er det stadig tilbakevendende spørsmålet dette: Hvordan kunne vi ta så feil? Hvorfor så vi ikke hva som var i ferd med å skje i USA og som ledet til valget av Trump, eller hva som forgikk i Storbritannia og som ledet til Brexit. I den forbindelse vises det gjerne til Haakon Lie og Einar Gerhardsen, som bare trengte å åpne vinduet i Folketeaterbygningen på Youngstorget for å lukte trender og tendenser i samfunnet utenfor.
Men i Haakon Lies og Einar Gerhardsens tid hadde man en offentlighet med en helt annen type forankring enn det som er situasjonen nå. Man hadde organisasjoner med bredt medlemsgrunnlag og der synspunkter kunne formidles mellom lokalledd, regionalledd
