Steven Pinker skriver at livet er som et sjakkspill, og en romans plott er som sjakkpartiene spillerne studerer på forhånd. De vet hva de skal gjøre, de har sett alt før (How the Mind Works, side 530).
Historiene vi forteller er altså forberedelser til livet - og de har hengt med oss siden menneskets morgen. Gilgamesj overvant farer, utholdt lidelser, drepte monstre. Odyssevs gjorde mye av det samme. Beowulf også. Og Frodo. Og en dag kan det være din tur - så lytt til historiene, her finnes nyttige tips.
Omtrent slik går logikken, og jeg forstår hvorfor forklaringen frister. Men trenger vi virkelig kunst for å lære oss om virkeligheten? Eller drama? Hvorfor klarer vi oss ikke med noe enklere? The Lord of the Rings kunne vært destillert ned til at du skal være snill, holde ord og aldri gi opp (og skulle du treffe på en vennlig trollmann, hold deg til ham).
I min pragmatiske, no bullshit-ungdom, fikk slike tanker meg til å gi opp skjønnlitteraturen. Heldigvis først etter at jeg hadde bladd meg gjennom noe av det litterære grunnfjellet. Men da en yngre og litt mer arrogant utgave av Tunstad til slutt nådde samtidslitteraturen, rev han først av seg håret, deretter formulerte han prinsippet om aldri å lese bøker skrevet av folk som er dummere enn ham selv.
Jeg tror ikke dette var en klok avgjørelse, men det har spart meg en del tid, tid jeg har brukt på å lese sakprosa.
Det siste året har jeg fortært et stort antall bøker. Noen av dem har lært meg noe nytt. Det de har felles er at de er skrevet av folk som kan veldig mye mer enn meg.
En verden bak kvantene?
Lee Smolin er en av dem. Han er fysiker, og jeg har nytt, om ikke alltid forstått hans bøker siden jeg for tjue år siden leste Three roads to Quantum Gravity på en øy i det Indiske hav. Kanskje grunnen til at jeg fremdeles sluker bøkene hans, er at de gir assosiasjoner til jungellyder, bølgeskvulp og en svart himmel mettet av stjerner? En annen grunn kan være at Smolin, hvor nerdete han enn er, også deltar i virkeligheten? Det er ikke alle som befinner seg i fronten av vår forståelse av universet, som også pleier omgang med folk som Brian Eno og Martin Rev. Og dette merkes på teksten. Smolin vet å skrive.
Uansett, hans seneste bok, Einstein's Unfinished Revolution - The search for what lies beyond the quantum (2019), er en av veldig få bøker jeg føler behov for å lese om igjen.
Grunnen er nok at jeg ikke forsto halvparten, men også at jeg virkelig ønsker å forstå. Smolin beveger seg nemlig bak kvantefysikken. Kvantefysikken er vitenskapens mest nøyaktige teori, den kan forklare fysiske fenomener med oppsiktsvekkende grad av sikkerhet, ned til minste desimal. Samtidig er den full av uforståelige paradokser. Alle har hørt om Schrødingers katt, dyret som både er dødt og i live, eller ideen om
