Det råder en fryktkultur i helsevesenet, sier legene. Nei, sier helsedirektørene. Vi driller ungene til nasjonale prøver, sier lærerne. All testingen og målingen stresser ungene våre, sier foreldrene. Se så fine resultater! sier direktorater og etater. Vi er redusert til samlebåndsarbeidere, sier sosialarbeidere og tjenestemenn i Nav. Produser mer, sier mellomlederne.
Hva er det som egentlig skjer i offentlig sektor for tiden?
Det kommer an på hvem man spør. Legger man øret til bakken og lytter til dem som står i velferdsstatens mange førstelinjer, får man inntrykk av at offentlig sektor er i ferd med å råtne på rot. Pasientsikkerheten står i fare. Vinningskriminalitet etterforskes ikke. Nav fungerer dårlig, og kommunale tjenester spises opp av meningsløst kontrollbyråkrati. Som innbygger må man være stadig mer ressurssterk for å få de tjenestene og ytelsene man har rett på. Budskapet kommer nedenfra i alle kriker og kroker av offentlig sektor: Vi måler kun det som kan måles, mens det som egentlig betyr noe, ikke teller lenger.
Øverst - i offentlig sektors elfenbenstårn - ser verden helt annerledes ut. Helseforetaksref
