Historikere må være ydmyke når det gjelder den makta som ligger i å velge ut noe samtidig som en utelukker noe annet. Hilde Gunn Slottemo Professor i historie, Nord universitet
Norgeshistorie har en ærverdig tradisjon her i landet. Alle de store forlagene har utgitt norgeshistorier, mange i flere bind. Bok på bok har de stått i salryggete hyller rundt omkring i de norske hjem. De har vært nærmest autoriserte framstillinger av Norge som nasjon. Som nøkkelverk har de bundet landets innbyggere sammen, definert oss som fellesskap og gitt felles referanser; fortellinger som har formet oss til et «oss»: «vi nordmenn». De har representert en sannhet, det nærmeste vi kommer en offisiell versjon av vår kollektive biografi.
Disse bokverkene har vært omtrent allemannseie. Ethvert hjem med en bokhylle har hatt en norgeshistorie stående. I en del hus har nok støvet føket når de en sjelden gang har blitt tatt ut fra hylleplassen sin. Andre har brukt dem flittig som leksikon; med omfattende registre fungerte de som oppslagsverk før Google og Wikipedias tid. En kunne av
