POLITISK FORSKJELL: Mens den institusjonelle "medietilliten" blant venstre- og sentrumsorienterte velgere har økt litt over tid, har den minket tydelig på høyresida, og Sverigedemokraternas sterke velgerframgang har forsterket dette, skriver Uniforum.-skribent Sigurd Allern.
Foto: Ola Sæther
K R O N I K K
Jevnlig produseres det meningsmålinger fra ulike land i verden som forteller oss at "tilliten til mediene" er lav og synkende. Mange, ikke bare journalister, oppfatter dette som et problem. Høyrepopulister noterer derimot mistilliten som en triumf: kampen mot die lügenpresse er en del av deres politiske identitet, og "alternative fakta" på egne nettsider er bare et tastetrykk vekk.
Jeg ser flere problemer med denne svart-hvitt-debatten. Et av dem er at vi sjelden tenker over hva det er folk svarer på. Hva gjelder tilliten? Hvis noen for eksempel spør meg om jeg - rent allment - har stor tillit til "mediene" så vil ikke svaret bli et ubetinget ja. Det finns så mange slags medier. Bare en minoritet av dem driver med journalistikk i ulike formater og sjangre. Innen den siste gruppen er det også mange ulikheter og kvalitetsforskjeller. Evnen til kildekritikk varierer. Selv internasjonalt renommerte mediehus som New York Times har hatt reportere som diktet opp sine reportasjer (Jayson Blair) eller nøyde seg med ukritisk formidling av Pentagons propaganda (som før invasjonen i Irak i 2003). Den Watergate-berømte Bob Woodward i Washington Post er beryktet for sin løsslupne og ukritiske omgang med anonymiserte kilder. Det gjelder også når han portretterer lystløgneren Donald Trump.
Problemet med alle
