Fontene forskning
11.12.2018
Boka Unge, udenforskab og social forandring er en samling av artikler om situasjonen for unge utenfor utdanning og arbeidsliv i Norden, eller sosialt
... arbeid overfor unge personer som er i en slik livssituasjon. Kapitlene tar opp temaer som styringsrasjonaliteter, normalitetsforståelse, hverdagslivsperspektiv, av betydning av tilhørighet, nabolag, bilbranner og metodiske rammeverk for medvirkning og inkludering i arbeidslivet. Dette mangfoldet er både bokas styrke og dens svakhet. Om du er opptatt av ungdomsforskning eller sosialt arbeid vil du sannsynligvis finne et kapittel som interesserer deg stort. Men det er vanskelig å finne et helhetlig budskap i boka og å vite hva som er dens totale bidrag.
Jeg er ikke selv ungdomsforsker og har ikke studert sosialt arbeid. Min bakgrunn er at jeg i mange år jobbet med et forskningsprosjekt om unge funksjonshemmedes vei gjennom utdanningssystemet og ut i arbeid. I tillegg har jeg intervjuet mange sosialarbeidere i Nav og i Oppfølgingstjenesten i skolen om deres innsats i å få ungdom som har sluttet på skolen til å fullføre videregående utdanning eller komme seg i arbeid. Jeg kan derfor ikke si om denne boka bidrar med noe nytt inn i ungdomsforskningen eller på feltet sosialt arbeid, men jeg tror på redaktørene som hevder at bidragene i boka fremmer et syn på utenforskap og normalitet som bryter med gjengs tankegang blant politikere, velferdsbyråkrater og til en viss grad også de som er ansatt i førstelinjen i hjelpeapparatet.
I følge den gjengse tankegangen blir utdanning sett på som en saliggjørende vei ut av en risikabel tilværelse i samfunnets randsone - å få seg et fagbrev, studiekompetanse eller i det minste en type kompetansebevis anses som nødvendig for å klare seg greit videre i livet. Den unges manglende evne til å oppnå dette ses enten som en utviklingsforstyrrelse, et uttrykk for problemer hjemme, eller som et resultat av at noe har slått feil i barnehage eller skole - ved at en elev for eksempel har blitt mobbet eller ikke fått tilstrekkelig med tilrettelegging.
Signe Fjordside argumenterer i sitt kapittel for at denne tankegangen er feil, og at den faktisk kan bidra til å forsterke problemer som unge opplever i møte med det ‘normale' og sementere deres utenforskap. Hun bygger opp sin påstand ved å støtte seg til nyere sosiologisk barndomsforskning som i motsetning til utviklingspsykologiens tanker om at det finnes visse 'normale' utviklingsstadier alle skal gjennomgå, ser på både det normale og det avvikende som noe som stadig forandrer seg og er til fortolkning. Hun hevder at selv om de fleste sosialarbeidere riktign
Les opprinnelig artikkelJeg er ikke selv ungdomsforsker og har ikke studert sosialt arbeid. Min bakgrunn er at jeg i mange år jobbet med et forskningsprosjekt om unge funksjonshemmedes vei gjennom utdanningssystemet og ut i arbeid. I tillegg har jeg intervjuet mange sosialarbeidere i Nav og i Oppfølgingstjenesten i skolen om deres innsats i å få ungdom som har sluttet på skolen til å fullføre videregående utdanning eller komme seg i arbeid. Jeg kan derfor ikke si om denne boka bidrar med noe nytt inn i ungdomsforskningen eller på feltet sosialt arbeid, men jeg tror på redaktørene som hevder at bidragene i boka fremmer et syn på utenforskap og normalitet som bryter med gjengs tankegang blant politikere, velferdsbyråkrater og til en viss grad også de som er ansatt i førstelinjen i hjelpeapparatet.
I følge den gjengse tankegangen blir utdanning sett på som en saliggjørende vei ut av en risikabel tilværelse i samfunnets randsone - å få seg et fagbrev, studiekompetanse eller i det minste en type kompetansebevis anses som nødvendig for å klare seg greit videre i livet. Den unges manglende evne til å oppnå dette ses enten som en utviklingsforstyrrelse, et uttrykk for problemer hjemme, eller som et resultat av at noe har slått feil i barnehage eller skole - ved at en elev for eksempel har blitt mobbet eller ikke fått tilstrekkelig med tilrettelegging.
Signe Fjordside argumenterer i sitt kapittel for at denne tankegangen er feil, og at den faktisk kan bidra til å forsterke problemer som unge opplever i møte med det ‘normale' og sementere deres utenforskap. Hun bygger opp sin påstand ved å støtte seg til nyere sosiologisk barndomsforskning som i motsetning til utviklingspsykologiens tanker om at det finnes visse 'normale' utviklingsstadier alle skal gjennomgå, ser på både det normale og det avvikende som noe som stadig forandrer seg og er til fortolkning. Hun hevder at selv om de fleste sosialarbeidere riktign