Fontene forskning
12.06.2018
Undersøkelser av det internasjonale publiseringssystemet for vitenskap viser betydelige utfordringer både med kvaliteten på fagfellevurderinger og tilgang til forskning. Åpen tilgang fører med seg sine egne utfordringer og det er uvisst om den strategien Kunnskapsdepartementet har lagt seg på for å endre publiseringssystemet vil kunne løse problemene.
Det tradisjonelle, ofte betegnet Humboldtske, universitetsidealet tilsier at akademia og forskningen må være fri fra bindinger, fri fra både børs og katedral for å komme fram til den beste kunnskapen, eller i nyere tid kanskje heller fra stat og næringsliv.
Det er ikke et ukjent fenomen at eksterne aktører forsøker å påvirke forskningsprosessen av politiske eller økonomiske hensyn, men også innenfor akademias eget kvalitetssikringssystem kan økonomiske hensyn påvirke vitenskapelig aktivitet i en negativ retning.
Det har kommet en betydelig kritikk på at interne økonomimodeller som belønner antall publikasjoner fører til en overproduksjon av middelmådig forskning (Boye, 2015) og presentert på måter og i mengder som gjør den utilgjengelig for dem som kunne nyttiggjort seg den (Alper et al., 2004). Generelt tyder mye, på tross av noe sprikende analyser, på at svært mange akademikere internasjonalt i dag bruker svært mye tid på produsere artikler og bøker som (nesten) ingen leser (Meho, 2007; Eveleth, 2014; Academic, 2015).
Tilsvarende har bruken av siteringer som «kvalitetsindikator»
ført til oppblomstring av sitering som vennetjenester og press fra tidsskriftredaktører på forfattere om å sitere deres publikasjoner (Noorden, 2012).
Hva ligger bak denne utviklingen? Rapporten Untangling Academic Publishing (Fyfe et al., 2017) beskriver hvordan de vitenskapelige tidsskriftene dramatisk endret karakter i perioden etter andre verdenskrig. Fra å ha vært idealistiske foretak hvor formålet var å formidle forskning, dominerer i dag kommersielle konglomerater hvis formål er å tjene penger. I tillegg har både finansieringssystemer, konkurranse mellom insti-tusjoner på ulike internasjonale rangeringer, samt konkurranse mellom ansatte om stillinger i akademia gjort vitenskapelige publikasjoner stadig viktigere og dermed skapt et betydelig publiseringspress.
Også i Norge oppleves den vekten som legges på «produksjon av publikasjonspoeng» som et problem. Også av de som har vært med å etablere systemene. I 2016 fant Universitets- og høgskolerådets forskningsutvalg og Det nasjonale publiseringsutvalget det nødvendig å komme med en felles uttalelse som bl.a. sier at «indikatoren bør brukes med forsiktighet og i samspill med annen informasjon jo lenger ut i institusjonen man kommer» og at «Som hovedregel bør derfor publiseringsindikatoren ikke brukes som et avgjørende beslutningsgrunnlag for budsjett- ressursfordeling, karriereoppfølging, fordeling av oppgaver, interne ressurser og goder samt i ansettelsessammenhenger. [...] Ren mekanisk bruk av indikatoren frarådes.» (Universitets- og høgskolerådet [UHR], 2016) Lignende toner kommer fra San Francisco Declaration on Research Assessment (DORA). Med utgangspunkt i en gruppe akademikere og forleggere som møttes i regi av the American Society for Cell Biology i 2012, har erklæringen nå blitt signert av snart 12 000 individuelle akademikere og 500 akademiske organisasjoner. Før 2018 var Tromsø det eneste norske universitetet på underskriftslisten. Deres hovedbudskap er å ikke benytte seg av «journal impact factor» og «publication metrics» som en erstatning for kvalitative vurderinger av det vitenskapelige innholdet i alle deler av forskningen (American Society for Cell Biology [ASCB], 2012).
Når publiseringspresset møtes av kommersielle aktører som utnytter dette behovet til å skaffe seg gratis arbeidskraft og gode inntekter, skapes en situasjon hvor forlag selger svært dyre tidsskriftabonnementer og fagbøker til universitetsbiblioteker. Dermed blir kunnskapen utilgjengelig for alle unntatt noen svært få.
Åpen tilgang
Både akademikere og politiske aktører har derfor de siste årene sett et behov for å gjøre mer av forskningen lettere tilgjengelig, og Kunnskapsdepartementet kom nylig med mål og retningslinjer for åpen tilgang (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dette er en internasjonal trend hvor stadig flere såkalte open access (OA)-tidsskrifter har blitt etablert.
Begrunnelsene for åpen tilgang til forskningsresultater varierer. Det innebærer ofte enkelte momenter som nok er ment å appellere til forskere og institusjoners egeninteresse, som at det fører til mer lesning, flere siteringer og høyere «impact factor» (Taxt, 2011). I tillegg handler det tidvis om effektiviteten til det internasjonale kollektivet som forskningsutviklingen utgjør, som blir bedre o
Les opprinnelig artikkelDet er ikke et ukjent fenomen at eksterne aktører forsøker å påvirke forskningsprosessen av politiske eller økonomiske hensyn, men også innenfor akademias eget kvalitetssikringssystem kan økonomiske hensyn påvirke vitenskapelig aktivitet i en negativ retning.
Det har kommet en betydelig kritikk på at interne økonomimodeller som belønner antall publikasjoner fører til en overproduksjon av middelmådig forskning (Boye, 2015) og presentert på måter og i mengder som gjør den utilgjengelig for dem som kunne nyttiggjort seg den (Alper et al., 2004). Generelt tyder mye, på tross av noe sprikende analyser, på at svært mange akademikere internasjonalt i dag bruker svært mye tid på produsere artikler og bøker som (nesten) ingen leser (Meho, 2007; Eveleth, 2014; Academic, 2015).
Tilsvarende har bruken av siteringer som «kvalitetsindikator»
ført til oppblomstring av sitering som vennetjenester og press fra tidsskriftredaktører på forfattere om å sitere deres publikasjoner (Noorden, 2012).
Hva ligger bak denne utviklingen? Rapporten Untangling Academic Publishing (Fyfe et al., 2017) beskriver hvordan de vitenskapelige tidsskriftene dramatisk endret karakter i perioden etter andre verdenskrig. Fra å ha vært idealistiske foretak hvor formålet var å formidle forskning, dominerer i dag kommersielle konglomerater hvis formål er å tjene penger. I tillegg har både finansieringssystemer, konkurranse mellom insti-tusjoner på ulike internasjonale rangeringer, samt konkurranse mellom ansatte om stillinger i akademia gjort vitenskapelige publikasjoner stadig viktigere og dermed skapt et betydelig publiseringspress.
Også i Norge oppleves den vekten som legges på «produksjon av publikasjonspoeng» som et problem. Også av de som har vært med å etablere systemene. I 2016 fant Universitets- og høgskolerådets forskningsutvalg og Det nasjonale publiseringsutvalget det nødvendig å komme med en felles uttalelse som bl.a. sier at «indikatoren bør brukes med forsiktighet og i samspill med annen informasjon jo lenger ut i institusjonen man kommer» og at «Som hovedregel bør derfor publiseringsindikatoren ikke brukes som et avgjørende beslutningsgrunnlag for budsjett- ressursfordeling, karriereoppfølging, fordeling av oppgaver, interne ressurser og goder samt i ansettelsessammenhenger. [...] Ren mekanisk bruk av indikatoren frarådes.» (Universitets- og høgskolerådet [UHR], 2016) Lignende toner kommer fra San Francisco Declaration on Research Assessment (DORA). Med utgangspunkt i en gruppe akademikere og forleggere som møttes i regi av the American Society for Cell Biology i 2012, har erklæringen nå blitt signert av snart 12 000 individuelle akademikere og 500 akademiske organisasjoner. Før 2018 var Tromsø det eneste norske universitetet på underskriftslisten. Deres hovedbudskap er å ikke benytte seg av «journal impact factor» og «publication metrics» som en erstatning for kvalitative vurderinger av det vitenskapelige innholdet i alle deler av forskningen (American Society for Cell Biology [ASCB], 2012).
Når publiseringspresset møtes av kommersielle aktører som utnytter dette behovet til å skaffe seg gratis arbeidskraft og gode inntekter, skapes en situasjon hvor forlag selger svært dyre tidsskriftabonnementer og fagbøker til universitetsbiblioteker. Dermed blir kunnskapen utilgjengelig for alle unntatt noen svært få.
Åpen tilgang
Både akademikere og politiske aktører har derfor de siste årene sett et behov for å gjøre mer av forskningen lettere tilgjengelig, og Kunnskapsdepartementet kom nylig med mål og retningslinjer for åpen tilgang (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dette er en internasjonal trend hvor stadig flere såkalte open access (OA)-tidsskrifter har blitt etablert.
Begrunnelsene for åpen tilgang til forskningsresultater varierer. Det innebærer ofte enkelte momenter som nok er ment å appellere til forskere og institusjoners egeninteresse, som at det fører til mer lesning, flere siteringer og høyere «impact factor» (Taxt, 2011). I tillegg handler det tidvis om effektiviteten til det internasjonale kollektivet som forskningsutviklingen utgjør, som blir bedre o
