Vi har veldig dedikerte satellitter, og de har forståelse for at en purkering er et samarbeidsprosjekt, på godt og vondt. Vi må holde sammen i gode og i onde dager, og forstå at noen ganger går ting litt på tverke for satellitten, noen ganger hos oss. Men i det store og hele har det gått veldig knirkefritt i denne ringen, Vi vet at vi er sammen om dette, sier Frants Eirik Kvam.
På et platå i dalsida, med Gudbrandsdalslågen og E6 på nedsida, og fjellet Skjønsbergaksla på oversida, ligger Rompa Purkering i Øyer kommune, helt sør i Gudbrandsdalen. Purkeringen er ikke bare en av Norges første, det er også purkeringen som i en årrekke har hatt de beste produksjonsresultatene i Ingris, og de har nylig gjennomført et generasjonsskifte. I 2014 var Frants Eirik ferdig utdanna veterinær og flytta da hjem med samboer og barn, for å ta over gården og den daglige drifta av purkenavet. Etter noen år med delt ansvar og overgang mellom generasjonene, har faren nå trukket seg helt ut av den daglige drifta.
LØSNING PÅ LØSDRIFTSKRAVETHalvparten av landets purkeringer ligger i dag i det som en gang var Hedmark og Oppland Slakterier (Hed-Opp) sitt område. Navet i Øyer ble bygd av Tov Kvam, Frants Eirik sin far, og sto ferdig i 1999. Tunet på gården ligger noen hundre meter unna, og det var bestefaren til Frants Eirik som opprinnelig starta med gris på gården.
- Han trappa gradvis ned annen produksjon og slutta med ku tidlig på syttitallet. Når far da tok over noen år seinere, fortsatte han å videreutvikle svineproduksjonen og dreiv avlsbesetning på landsvin i starten, for så å gå over på å være formeringsbesetning, med rundt 70 årspurker, forteller Frants Eirik.
På 90-tallet forberedte norsk svinenæring seg på de nye løsdriftskravene som skulle komme rundt århundreskiftet. Selv om purkene i fødebingene stort sett hadde gått løse før, skulle nå også purkene i bedekkings- og gjeldpurkeavdelinga gå løse. Hed-Opp tok da regi og dro i gang purkeringer, slik at mindre besetninger kunne fortsette å drive med smågrisproduksjonen, uten å måtte ta kostnaden for ombygging av avdelingene som ikke møtte løsdriftskravet.
- I starten var det ikke uvanlig at vi hadde leveranser på ti purker her og 15 purker der. Men over tid har de besetningene slutta, og vi sitter nå kun igjen med satellitter som har bygd nytt og driver opp til konsesjonsfri grense, det vil si de mottar 53 purker hver åttende uke, forteller Frants Eirik.
EN FORM FOR SELVREALISERINGEn av dem
