Selv kom jeg til Sørfonden på Padda tidlig i tenårene, med Gressvik-jolle og behov for en trygg havn. Året var 1972
Selv kom jeg til Sørfonden på Padda tidlig i tenårene, med Gressvik-jolle og behov for en trygg havn. Året var 1972. På Padda fikk jeg plass, sammen med min gode venn PC, som hadde samme type båt. På Padda var det kong Helge med frue som regjerte. Ordentlige folk, som passet på alt fra drift og vedlikehold til passende oppførsel mellom båteiere og vertskap. Ikke noe «slinger-i-valsen» der nei, men vi følte oss velkomne fra første stund. Padda fremsto som en trygg havn på mer enn en måte.
Ekte turseiler
For meg, som fortsatt var med i BSF (Bundefjorden Seilforening), og seilte regatta som mannskap på div. båter, ble Padda og Gressvikjolla den rake motsetning til regattaseiling. Vi dro på tur med slik båt må vite. Vi tok toget til Bekkelaget, eller syklet, og møttes på stranden på østsiden av Padda. Der lå båtene klare, vi hev om bord soveposer og telt, satte seil og kunne dra så langt som til Søndre Skjærholmen, for telting, bading og kokkelering på primus. Et herlig avslappende liv, uten trimme-stress og trener-mas. Vi var våre egne sjefer.
Ut og inn av Paddehavet seilte vi jo alltid mellom Ulvøya og Malmøya, som var regattabane for A-Jollene i BFS - der jeg lærte seiling.
Ut og inn av Paddehavet seilte vi jo alltid mellom Ulvøya og Malmøya, som var regattabane for A-Jollene i BFS - der jeg lærte seiling. Men nå seilte vi jo helt ut på storhavet - Bu
