Fagpressenytt

Interaksjonen med landskapet preger mange av de anleggene Bjørbekk & Lindheim har hatt ansvar for. De er ikke steder som først og fremst skal betraktes, slik du betrakter et vakkert bilde eller en velkomponert bygningsfasade, de skal inspirere til samhandling og aktivitet.



Hvordan kan landskapsarkitekturen legge til rette for samspillet mellom menneske og landskap?

Et godt anlegg er dynamisk, det innbyr til bevegelse. I Pilestredet Park, for eksempel, beveger du deg mellom soner av ulik karakter, fra det intime og lukkede til det åpne og frie, fra kontemplative rom til rom som innbyr til handling. I Nansenparken på Fornebu er det de lange linjer og slake former som setter sitt preg på området. Bevegelsen gjennom landskapet der ute understrekes av myk kurvatur, av stille vannflater som går over i små fossefall, av vannets strøm over ruglete flater, av en enkelhet i materialbruk og i utforming av utemøbler. Perspektivene strekker seg utover stedet, ut mot en åpen verden, slik de tidligere rullebanene strakk seg ut mot en verden langt borte. I Ekebergparken er det igjen bevegelsen gjennom området som har vært viktig for oss. Du inviteres til å vandre fra den tette skogen ut til en lysning, fra den smale stien mellom mektige trær til den vide, åpne utsikten. For meg har den gode landskapsarkitekturen alltid inspirert til bevegelse, til stadig ny erkjennelse av det vakre enten i naturen eller det kultiverte, bearbeidede bylandskapet.



Hvorfor ble du landskapsarkitekt?

Det var kanskje litt tilfeldig? Jeg er oppvokst på Nøtterøy, med store hager og mye tumleplass ute i naturen. Jan Gehls Livet mellom Husene var også en viktig inspirasjon for meg i valget av studieretning.



I 1986 etablerte du Bjørbekk & Lindheim sammen med Jostein Bjørbekk. Var målet alltid privat praksis?

Som student hadde jeg absolutt ingen ambisjon om å starte eget firma. Jeg så for meg et yrkesliv i det offentlige. De første årene jobbet jeg som prosjektleder for byfornyelsesprosjekter i Oslo kommune. Men så, etter to år i Asplan Prosjekt, bestemte Jostein og jeg oss for å etablere eget firma. Vi var modige, med fem ansatte fra dag én, først og fremst med byfornyelse i porteføljen. I de påfølgende årene fikk vi også oppdrag knyttet til motkonjunkturtiltak, iverksatt av regjeringen som motvekt til den økonomiske nedgangen på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet.

Med tiden har Jostein og jeg utviklet en klar arbeidsfordeling, vi har arbeidet med hver våre prosjekter og med ulike team. Men vi har hele tiden hatt en felles oppfatning av hva som skal være kontorets verdigrunnlag, kvalitetsnivå og hovedoppgaver. Utforming av fellesskapsarenaer og transformasjonsprosjekter har kanskje blitt vårt tydeligste varemerke. Vi har vært heldige og fått beholde dyktige medarbeidere, enkelte har vært med oss så å si hele veien.



Mange foretak i bygg- og anleggsbransjen satser på tverrfaglighet, men Bjørbekk & Lindheim har rendyrket landskapsarkitekturkompetansen?

Vi tror et rent landskapsarkitektkontor skaper faglig trygghet, til å utvikle den kompetansen og tyngden som gjør oss interessante som formgivere, rådgivere og som samarbeidspartnere. Landskapsarkitektur er et langsomt skuespill. Der arkitektene er ivrige etter å markere åpningen av et prosjekt, er vi ofte litt hemmelighetsfulle om våre ferske anlegg. Våre intensjoner i et prosjekt fullbyrdes og tydeliggjøres først etter en del år, når landskapet har fått vokse seg til, er modnet etter aktiv bruk og godt stell. For oss har det vært viktig å utvikle vårt fags egenart og styrke, å satse på faglig konsentrasjon og fordypning innenfor et fagfelt som er vårt eget.



Hva mener du det viktigste i et prosjekt, hvilke faglige vurderinger står mest sentralt?

Som landskapsarkitekter opplever vi at vi har et samfunnsoppdrag som går ut på å lytte til stedlige forhold, forsterke de kvalitetene som finnes og forløse potensial. Vi er opptatt av å utforme steder som inviterer til bruk og gode opplevelser, sosiale aktiviteter på mange nivåer. Derfor har det vært en viktig målsetting for oss å skape flerfunksjonelle områder, til bruk for mange aldersgrupper, til ulike tider på døgnet og i ulike årstider. Enkelt sagt handler det om å bruke samme krone flere ganger ved å inspirere til flerbruk. Dette grepet har ofte sikret ressurser inn i prosjektene, oppdragsgiver har sett merverdien i å skape gode anlegg med stor og varig bruksverdi for mange ulike mennesker. Og innimellom oppstår det uforutsett bruk, også for oss, som når skategropene påHundsund grendesenter tas i bruk til fotball, eller når vanngardinen i Pilestredet Park brukes som dusj og lekested.

Det en viktig oppgave i alle prosjekter å inspirere oppdragsgiver til å satse på kvalitet. Profesjonelle og gode oppdragsgivere ønsker denne dialogen, denne positive friksjonen, med sine rådgivere. De vet at det kan avføde kvalitet, og kanskje overraskende løsninger. Vi har etter hvert lært å unngå oppdragsgivere som har ensidig fokus på kortsiktig profitt. Tidligere har vi opplevd å bli brukt som alibi overfor bygningsmyndigheter i innledende faser, for så å bli spart bort etter at de nødvendige tillatelser er gitt. Men vi har stort sett vært velsignet med kunnskapsrike og ambisiøse private og offentlige oppdragsgivere som vil skape noe av verdi, og la prosjektene skinne og få betydning i samfunnet.

Vi må tenke på prosjektets lange livsløp når vi planlegger og prosjekterer et anlegg. Prosjektene må være robuste og tåle en støyt. Livsløpskostnader er et sentralt stikkord for oss. Det er en viktig oppgave for faget å kunne formgi robuste og livskraftige løsninger som tåler tidens tann med nøkternt vedlikehold. Tilrettelegging for vedlikehold er en kritisk faktor som dessverre ofte blir undervurdert. Jeg mener kvalitet i et prosjekt også betyr at anleggene skal eldes med verdighet. Dette gjelder så vel uttrykk som detaljering, materialvalg og utførelse. Kvalitetstap gjennom slitasje eller skade innebærer gjerne at anlegg rett og slett ikke blir brukt eller verdsatt - som igjen fører til ytterligere forringelse.



Hvordan tilnærmer du deg en oppgave, hvilke metoder og verktøy tas i bruk?

Det handler gjerne om å analysere stedets egne premisser, både slik landskapet ligger i dag og dets historiske utvikling. På Fornebu, for eksempel, tok vi i bruk satellittbilder, geologiske kart og gamle fotografier for å få tak i landskapet slik det hadde vært - eller slik det kunne ha vært om flyplassen ikke var blitt bygget. Det gir innsikt å bli kjent med stedet over tid og til ulike tider gjennom døgnet, gjennom årstidene og i all slags vær. Mange av de prosjektene jeg har hatt ansvar for ligger innenfor sykkelavstand til kontoret. Vi prøver å være fysisk nær prosjektene i alle faser, også etter ferdigstillelse. Det har nok hendt at vaktmestere og byggherrer har fått oppfølgingsmail etter en sykkeltur i en sen kveldstime eller i helgen.

Å komme inn under huden på brukerne er også vesentlig tidlig i prosjekteringen, gjennom både samtaler og observasjon. I skoleprosjekter har jeg trukket veksler på egne barn og deres venner; hvordan tar de sine omgivelser i bruk, hva slags aktiviteter vil de gjerne ha tilrettelagt for? En viktig vurdering er å gi rom for interaksjon mellom ulike brukere, en lekeplass må planlegges både med tanke på barn og på voksne som følger dem.

Landskapsarkitekturen taler til flere sanser enn bare det visuelle. Av og til kan det være riktig å viske ut våre egne visuelle spor. Dette har vi blant annet søkt å få til i Ekebergparken, hvor vi har gjort svært mye, men hvor intensjonen har vært at det skal oppleves riktig og i tråd med landskapet, snarere enn å fremstå som "statements" fra vår side.



Hva inspirerer deg, hva kan få deg videre når ting stopper opp i et prosjekt?

Først og fremst vil jeg fremheve det gode og kreative fagmiljøet på kontoret. Her har det gjennom 30 år vært en raus holdning til at vi skal spille hverandre gode og trekke veksler på hverandres ulike talenter i prosjektene. Jeg bruker samtalen, med kolleger, med venner og familie. Å etablere uformelle rom der det kan spilles ball uten en stram agenda og tunge forpliktelser kan gi overraskende gode resultater.



Hva vil du si er de største endringene fra du var ferdigutdannet i 1981 til i dag?

Måten å få oppdrag på har endret seg voldsomt. Tidligere kunne telefonen ringe, og en oppdragsgiver kunne spørre "kan du ta denne jobben, har dere kapasitet? ". Nå brukes det utrolig mye tid på kontrahering; på konkurranser og på tilbudskriving.

Så har det naturligvis vært en enorm utvikling i våre verktøy; fra håndtegninger til det digitale. Selv DAK-er jeg ikke, men den teknologiske endringen i vår produksjon er omfattende.

Men den gledeligste endringen er nok landskapsarkitekturens økte status i samfunnet, omgivelser blir mer verdsatt som kultur. Det aktive livet mellom husene, og forholdet mellom hus og landskap, er kommet sterkere i fokus. Nå etterspørres kompetanse på slike sammenhenger i større grad, enten det er snakk om infrastrukturprosjekter, parker, boligområder eller byrom. Jeg mener også å merke en holdningsendring hos arkitektene, og opplever større jevnbyrdighet mellom arkitekturfagene i dag enn tidligere.

I det hele tatt anvendes mer av samfunnets ressurser til vårt fag, og bestillerkompetanse hos tiltakshavere er styrket. Statens vegvesen er et eksempel på en offentlig etat som gir stort rom for landskapsarkitekter og landskapsarkitektur, og det er grunn til å takke pionérer som Inger Lise Amundsen for å bane vei for faget inn i den organisasjonen.



Hvilken kompetanse og kunnskap blir viktig for landskapsarkitekturfaget framover, for best å møte samfunnsendringer som grønt skifte, økt globalisering og økonomisk omstilling? Hvilke oppgaver og behov blir de viktigste å ivareta?

Det er viktig å holde fast ved at landskapsarkitektur ikke er kakepynt eller den siste touch'en etter at alt annet er ferdig planlagt. Det er snakk om grunnleggende kvaliteter i våre fysiske omgivelser. Reduserer vi denne kvaliteten, må vi på sikt betale for det. Også i en periode med betydelig omstilling må vi bygge med kvalitet. Vi må legge bygg og infrastrukturanlegg riktig i landskapet. Vi må ferdigstille våre anlegg. Stilt overfor klimaendringene har landskapsarkitektene en særskilt kompetanse. Vi kan bidra til å finne helhetlige løsninger for utforming av landskap - ikke minst i urbane sammenhenger - som kan forebygge flom- og overvannsskader som følger av økte nedbørsmengder. Dette vil spare samfunnet for store kostnader, eksempelvis oversteg erstatningene etter flommen i København i juli 2011 fem milliarder. Å legge til rette for bedre fordrøying og infiltrasjon gjennom blågrønne strukturer lønner seg, rett og slett.

Det gode bomiljøet med grønne kvaliteter er en annen sentral oppgave, stadig viktigere med tanke på økt fortetting i byer og tettsteder. At nærmiljøet rommer muligheter for rekreasjon, kall det gjerne kortreist natur, er viktig for bokvalitet, for sosialt liv og for folkehelsen. Pilestredet Park kan kanskje holdes fram som et eksempel på dette, her har beboerne gode, grønne og bilfrie utemuligheter rett utenfor egen inngangsdør. De kan kjenne på vannet, plaske i det,følge strømmene, eller bare lytte til vannet som faller, spruter, risler, renner. Bylandskapets lydbilde er rikt og variert, raslende høstløv eller vind i trekronene inngår også i landskapsarkitektens rikholdige palett.

I tillegg spiller naturligvis landskapsarkitekturen en viktig rolle i o