K R O N I KK
For et par uker siden ble det plutselig voldsom aktivitet i en chat-tråd jeg deltar i med noen kolleger og venner, da vi oppdaget at noe hadde skjedd med UiOs nettsider: De så helt underlige ut! Noen altfor store bilder var kastet rundt omkring på siden; et mylder av linjer og tekstbokser fløt omkring uten åpenbar forankring; skrifttypene så ut som uinspirerte default fonts; sidene var strippet for farger. Det var som om halvparten av designet var borte. Vi skjønte snart at nettsidene var blitt hacket: Tidligere samme dag hadde vi jo lest at Stortinget hadde blitt utsatt for enda et IT-angrep, og at tilsvarende angrep også hadde rammet flere norske universiteter.
Jeg skal innrømme at jeg deltok i hylekoret
Som gode forskere etterprøvde vi naturligvis denne første antagelsen, og fant fort nok ut at dette ikke var hacking - i alle fall ikke bevisst sådan - men UiOs nye nettsider, de lenge bebudede. Vantro bredte seg i tråden. «OMG!» var vers, og «WTF?!» refreng. En trådkamerat med arbeidssted Oslomet forsøkte trøstende å foreslå at nettsidene «ikke var så verst», mens de UiO-ansatte i tråden opplevde alt fra lett frustrasjon til middels alvorlige angstanfall.
Jeg skal innrømme at jeg deltok i hylekoret, ja, at jeg kanskje til og med var forsanger. Men siden det allerede er mange som har klaget sin nød over det nye designet, vil jeg her forsøke en mer konstruktiv inngang: Istedenfor å utbrodere hvor forferdelige UiOs nye nettsider er, vil jeg prøve å si noe om hvorfor de er forferdelige på akkurat denne måten. Jeg vil altså ta på meg rollen som forskningskommunikasjonsforsker. For ordens skyld er dette ikke en påtatt rolle, men en jeg faktisk har, i forbindelse med at jeg leder et prosjekt på nettopp dette temaet.
En stor del av dette prosjektet er en case-studie av hvordan et norsk universitet - la oss kalle det «Universitetet i X» - organiserer arbeidet med forskningskommunikasjon, altså hvem som gjør hva, hvordan og med hvilket siktemål. Forholdet mellom forskere og kommunikatører har vært særlig sentralt for oss; vi har forsøkt å finne ut av hvordan disse gruppenes forståelse av mål og midler skiller seg, og hvordan deres arbeidsredskaper og -metoder er forskjellige. Ikke minst har vi vært opptatt av å forstå de mange spenningene og konfliktene som gjerne oppstår mellom disse yrkesgruppene - men også, hva so
