Det var en stor ære for UiO og Mat.nat fakultet at Norges forskningsråd valgte å lokalisere et nytt nasjonalt laboratorium ved Institutt for geofag. Som en del av senere tids mote med å klistre navn til en stor norsk forsker på nye institusjoner og fasiliteter, valgte de ansvarlige å døpe den nye fasiliteten «Goldschmidt Laboratory». På en måte er det hyggelig at UiO endelig har tatt i bruk navn til denne store forskeren. På en annen måte er det på grensen av uanstendig å anvende hans navn som merkevare uten at UiO yter rettferdighet mot mannen og hans minne.
Med hvilken som helst målestokk var Victor Moritz Goldschmidt (1888-1947) en av Norges største naturforskere. Betraktet som en av hovedgründere til den moderne geokjemien og krystall kjemi, bidro han og hans medarbeidere til å fornye flere grener av kjemi og geofag. Hans karriere viser også hvordan jantelov-holdninger kunne fortære til og med en briljant forsker. I sitt korte liv klarte Goldschmidt å oppnå mer enn de fleste forskere tør å drømme om, men han fikk aldri oppfylt ett av sine sterkeste ønsker: å bli fullt godtatt som en nordmann.
Mens det i utlandet finnes store årlige «Goldschmidt Conferences» og tildeling av den prestisjefylte «Goldschmidt Award», gjorde UiO ingen forsøk i 1986 å finne en løsning for å unngå at hans levninger her hjemme ble kastet i en anonym gravplass i Oslos Vestre Gravlund. Mange år tidligere i 1945 da Goldschmidt, som flyktning i Storbritannia, ville hjem til Norge, erklærte nesten hele Mat.nat fakultetet (unntatt Odd Hassel) at han ikke var velkommen tilbake. I en aksjon som liknet mer en «lynch mob» i det ville vesten, insisterte de, på grunnlag av et rykte uten bevis og andre tvilsomme påstander, at Goldschmidt må forvises fra UiO.
Uansett om hvordan hans identitet er definert, var han for mange rett og slett ikke «en av oss»
Fram til i dag har generasjoner av geofag studenter lært at selv om Goldschmidt var en begavet forsker var han et forferdelig menneske. Ikke et ord om alle de som hadde jobbet eller studerte med ham, som har skrevet som sine begeistring og hengivenhet for ham. En norsk statsborger siden 1905, var han betraktet av flere som «tysk-jøde», selv om han ikke var tysk og ikke var praktiserende jøde. Uansett om hvordan hans identitet er definert, var han for mange rett og slett ikke «en av oss». Dette gjorde det lettere å misunne, demonisere, og konspirere mot ham.
Innvandre
