Foreldrene var misjonærer, og han bodde sine ti første år i Kamerun i Vest-Afrika. Han hadde sine ungdomsår på Sør-Vestlandet og bodde seinere omkring ti år i Vadsø, hvor han virket som menighetsprest, før han for 18 år siden flyttet med familien til Kristiansand. Det var der han avsluttet sin yrkeskarriere i Den norske kirke, og altså tidligere i år startet en ny slags karriere, da han ble valgt som regionlagsleder for Human- Etisk Forbund i Agder.
De siste årene har han jobbet med en bok om denne reisen, fra et trygt kristent ståsted og mange år som prest og til et sekulært og humanistisk ståsted. Boken Mot en grense ble gitt ut på Kolofon forlag i sommer.
Så hvordan hadde det seg at en misjonærsønn og prest endte opp som regionlagsleder i Human-Etisk Forbund?
MISJONÆRBARN
Vi må nøste noen tråder og starte med begynnelsen. Han forteller at foreldrene kom fra en forholdsvis pietistisk kirkelig tradisjon, kjennetegnet av personlig tro med vekt på inderlighet og fromhetsliv. Oppveksten i Kamerun var trygg, og den kristne livstolkningen var selvsagt.
- Det å være i Kamerun var en beskyttet tilværelse - det var en rolig politisk situasjon der og en vennlig kultur, åpen og gjestfri. Misjonærenes verden var likevel ganske avgrenset. Vi bodde flere år på en liten misjonsstasjon og tett på afrikansk kultur, men samtidig var vi hvite og norske.
Virkelighetsforståelsen de levde med var dramatisk nok. Det var det kristne versus det «hedenske», der misjonærene hadde med seg frelsen som hedningene trengte. Hedensk er ikke god terminologi i dag, men omvendelse og dåp var målet overfor både animistene og for muslimene, de siste var imidlertid nokså «resistente».
For Dagfinn betydde oppveksten på tre ulike misjonsstasjoner i Kamerun, med et og annet avbrekk i Norge, at stadige oppbrudd ble normalen.
- Jeg er vant til å bryte opp. Jeg er vant til å forlate ting. Det er interessant også i forbindelse med tro. Jeg har forlatt noe, og jeg tror at det også har sammenheng med at jeg har trent meg på det å forlate det kjente og gå ut i det ukjente, reflekterer han.
SØKEN ETTER SAMMENHENG
Som ung kjente han en indre driv for å studere teologi, han vil ikke bruke begrepet «kall». Den driven hadde selvfølgelig å gjøre med at hans far var prest, men også fordi teologiens verden oppslukte ham. Han hadde et avbrekk der han blant annet studerte til sosialarbeider, men fullførte teologiutdannelsen.
- Jeg opplevde studiet som intellektuelt utfordrende. Jeg tenker at teologi er en slags filosofi; også filosofien jobber med å systematisere og å sette begreper i riktig kategori.
Han poengterer at teologistudiet kanskje har vært et av universitetets bredeste fagfelt, med språk, tekstanalyse, tolkning, kirkehistorie, etikk og filosofi. Uten at vi skal gå inn i de finere detaljene av teologien - som altså da var en sjuårig utdanning med mange disipliner og mye rom for valg av fordypning - var det systematisk teologi som ble Dagfinns fordypning. Et felt han forklarer som en søken etter sammenheng og helhet.
Hans egen religiøsite
