Sanninga er nemleg at det er med delte kjensler at eg stilte opp ved dette arrangementet. Invitasjonen gjorde at eg måtte tenke meg om, må eg innrømme. Meiningane rundt meg var delte, og eg har fått stor merksemd av mange slag for at eg valte å stille opp i eit møte i regi av Klimarealistene.
Eg forstår at folk har undra seg over at eg takka ja. For her handlar det ikkje berre om skepsis til menneskeskapte klimaendringar. Her står ein overfor ein organisasjon som i same slengen avviser seriøs akademisk forsking og rådande vitskapleg fundert kunnskap om utviklinga i klimaet på jorda. Og det skjer i tillegg med dårleg tilslørt forakt. For forsking som mellom anna står bak årets tildeling av Nobelprisen i fysikk til Syokuro Manabe og Klaus Hasselmann - for modellering av klimaet på jorda, kvantifisering av klimavariasjon og prediksjon av global oppvarming.
De får ha meg unnskyldt, men igjen luktar dette konspirasjonsteori.
Klaus Mohn, rektor ved Universitetet i Stavanger
Slik forsking er det altså som blir underkjent av Klimarealistene, i ein tone som er konspiratorisk, og med ein retorikk som er betre eigna til å provosere enn til å legge grunnlag for refleksjon, dialog og ettertanke.
Om ein alltid vil forargast i staden for å forsonast så blir det helst berre bråk. Dette er ikkje berre trist, men og farleg. For her står det om store og viktige spørsmål, som føreset både fotfeste og fatning.
For meg reiste denne førespurnaden difor eit dilemma. Var dette noko eg som rektor burde gje rom for, eller hadde eg gode nok grunnar til å avvise invitasjonen? Om eg hadde takka nei, var det vel nokon som hadde skulda meg for feigskap, scenenekt og innskrenking av ytringsrommet. Og når eg enda opp med å takke ja, så blei eg altså mistenkt for å gå god for både Klimarealistene og det nye tidsskriftet dei
