PORTRETTET: Ellen Brekken liker å stå lengst bak, ha oversikten og være den som sørger for at det ikke rakner. Før som fotballkeeper. Nå som jazzbassist.
Noe av det beste med å være musiker er alle de forskjellige folkene vi møter og alle stedene vi får besøke.
Ellen Brekken
Stødig, presis, teknisk sikker og som regel med et lite smil om munnen. Slik er publikum vant med å se Ellen Brekken på scenen. Med kontrabassen, elbassen eller tubaen sørger hun for at jazzen, rocken, folkemusikken, visene og popen har framdrift og at det groover.
- Ønsket om å være en del av selve fundamentet tror jeg er noe som bare ligger der, sier Ellen.
- Jeg liker å stå bakerst og passe på. Jeg spilte fotball i mange år, blant annet på kretslaget, og sto alltid i mål. Jeg var keeper. Takla ikke å ha noen bak meg på banen. Ville være den som sørget for at det ikke rakna.
Men kanskje er det slik at keepere innerst inne drømmer om å beine opp på banen og score mål?
Klapping på 1 og 3
Klokka er 07.30 og rushtrafikken støyer avgårde i morgendisen på Ring 3 i Oslo. Bilselgere på vei til Ensjø. Key Account Managere på vei til Fornebu. Advokater på vei til Skøyen. Og en frilansbassist på vei til Lilleaker.
Ellen Brekken plukker oss opp i en støvete, blå Volkswagen Caravelle 99-modell. Hun er på vei til øving. Instrumentene ligger i det store lasterommet bak.
Bilkjøring utgjør en stor del av bassistlivet, enten det er i bandet Hedvig Mollestad Trio eller i de utallige andre oppdragene Ellen er involvert i over hele landet.
Nå sitter hun alene foran i bilen. Bilbeltet i passasjersetet er ødelagt, så keyboardist og samboer Julie Falkevik Tungevåg er plassert i baksetet sammen med journalisten. Julie og Ellen skal gi ut barneplate sammen og er på vei til preprod i Folkets Hus på Lilleaker.
- Bandet heter Du og jeg og vi 2-3-4 og var i utgangspunktet et bestillingsverk som har balla på seg fordi det var veldig gøy, forteller Ellen.
- Barn er ærlige. Du merker veldig fort om det funker eller ikke. Da er det viktig å aktivisere dem, for eksempel ved å lære dem å klappe til musikk. Foreldrene kan det jo ikke. De klapper på 1 og 3. Vi har et prosjekt gående der: å lære
