Fontene forskning
11.12.2018
I politiske reformer for å møte framtidige utfordringer for helse- og velferdstjenestene er innovasjon introdusert som ny strategi. Kommunene er utpekt som hovedarena. Det må skapes nye og relevante begreper og tilnærminger og nye kontaktflater mellom tjenester og brukere. Profesjonenes yrkesutøvelse kan bli betydelig endret.
... Hvilken rolle kan sosialarbeiderprofesjonen få i slike innovasjons- og endringsprosesser? Kan den sosiale dimensjonen i sosialt arbeid få en mer framtredende posisjon i yrkesutøvelsen? Hvordan kan samfunnsarbeid bidra til innovasjon? Regjeringen har tidligere introdusert innovasjon som ny strategi i en perspektivanalyse av landets framtidige verdiskaping og demografiske utfordringer for helse- og velferdstjenestene (Meld. St. nr. 7 (20082009) Et nyskapende og bærekraftig Norge). Innovasjon skal bidra til endring, fornyelse og kvalitetsforbedring. Innovasjon er også en vesentlig del av strategien i meldingen Morgendagens Omsorg (Meld. St. nr. 29 (2012-2013) som ble lagt fram i 2013, der kommunene utpekes som sentral arena. I denne artikkelen argumenterer vi for hvordan sosialt arbeid og samfunnsarbeid kan knyttes til innovasjon. Hvilke forandringer vil det innebære for sosialarbeiderprofesjonen?
Velferdssystemer under press
I de vestlige land var inntektsulikhetene svakt fallende eller stabile gjennom mesteparten av det forrige århundre. I 1980-åra snudde trenden og inntektsforskjellene har deretter blitt større. Det er særlig de aller høyeste inntektsgruppene som har fått mer. Den ene prosentandelen med høyest inntekt i USA i 2007, mottok nær en fjerdedel av all inntekt (Kvist, Fritzell, Hvinden & Kangas, 2012).
De nordiske land er anerkjente som samfunn med relativt små inntektsforskjeller. Den nordiske velferdsmodellen har ifølge Kvist et al. (2012) en unik posisjon i verdensmålestokk ved å tilby universelle sosiale ytelser og velferdstjenester, og samtidig ha stabil og relativt sterk produktivitets- og inntektsvekst.
De nordiske velferdssystemene er for tida under press - innenfra i form av et økende antall lengelevende gamle mennesker, sammenfallende med reduserte årskull i arbeidsstyrken, og lav yrkesdeltakelse i innvandrerbefolkningen. Utenfra består presset av økonomisk globalisering som bidrar til økende inntektsforskjeller. I alle de nordiske landene har inntektsforskjellene blitt større, særlig i løpet av de siste to tiårene (Fritzell, Båckman & Ritakallio, 2012), og den nordiske velferdsmodellen framstår ikke lenger som den beste i et europeisk perspektiv for å motvirke risiko for fattigdom. En aldrende innvandrerbefolkning og alenelevende unge mennesker har relativt høy risiko for fattigdom i de nordiske land. Norge er ikke noe unntak.
Sosialt arbeid og samfunnsutvikling
I en situasjon hvor samfunnsutviklingen både globalt og nasjonalt medfører økende sosial ulikhet, må det være på sin plass å etterlyse et engasjement fra sosialarbeiderprofesjonen. Hvor kan det registreres noen form for ytring eller engasjement knyttet til denne utviklingen?
På verdenskongressen for sosialt arbeid i Melbourne i 2014 ble økende sosial ulikhet, forklart med strukturelle samfunnsforhold, betraktet som en hovedutfordring. Kongressen inkluderte derfor følgende uttalelse i sin definisjon av sosialt arbeid:
Med utgangspunkt i kunnskap fra sosialt arbeid, andre samfunnsfaglige disipliner, humanitære verdier og urbefolkningens rettigheter skal sosialarbeidere involvere og engasjere mennesker og påvirke strukturelle rammer for å håndtere livets utfordringer og oppnå bedre velferd (forfatternes oversettelse). (The International Federation of Social Workers (IFSW)/International Association of Schools of Social Work (IASSW) (http://ifsw.org/get-involved/global-definition-of-social-work/ s.1) Denne definisjonen utfordrer sosialarbeidere til å påvirke strukturelle forhold som skaper sosial urettferdighet, og bidra til empowerment. Spørsmålet er i hvilket omfang slike faglig-politiske mål blir fulgt opp i utdanningene og i praktisk yrkesutøvelse.
Det pågår en internasjonal debatt knyttet til at den sosiale dimensjonen som utgjør kjernen i sosialt arbeid synes å være på vikende front (Hanssen, Hutchinson, Lyngstad & Sandvin, 2015). Kam (2014:731-732) beskriver seks elementer i den sosiale dimensjonen: sosialt ansvar, sosialt underpriviligerte grupper, sosial kontekst, sosial nettverksbygging, sosial utvikling og sosial utjevning. Han er bekymret over at slike elementer ikke lenger er framtredende innen utøvende sosialt arbeid. Standardisering av offentlige tjenester, krav om evidensbaserte virkemidler og individualisering av sosiale problemer som arbeidsledighet og inntektssvikt representerer alternative og dominerende mekanismer (Hanssen et al., 2015).
Etableringen av Nav kan tillegges opphav til slike mekanismer i vårt land (Christensen & Lægreid, 2010). Å slå sammen de store statsetatene A-etat og Trygdeetaten samt deler av de kommunale sosialtjenester har skap
Les opprinnelig artikkelVelferdssystemer under press
I de vestlige land var inntektsulikhetene svakt fallende eller stabile gjennom mesteparten av det forrige århundre. I 1980-åra snudde trenden og inntektsforskjellene har deretter blitt større. Det er særlig de aller høyeste inntektsgruppene som har fått mer. Den ene prosentandelen med høyest inntekt i USA i 2007, mottok nær en fjerdedel av all inntekt (Kvist, Fritzell, Hvinden & Kangas, 2012).
De nordiske land er anerkjente som samfunn med relativt små inntektsforskjeller. Den nordiske velferdsmodellen har ifølge Kvist et al. (2012) en unik posisjon i verdensmålestokk ved å tilby universelle sosiale ytelser og velferdstjenester, og samtidig ha stabil og relativt sterk produktivitets- og inntektsvekst.
De nordiske velferdssystemene er for tida under press - innenfra i form av et økende antall lengelevende gamle mennesker, sammenfallende med reduserte årskull i arbeidsstyrken, og lav yrkesdeltakelse i innvandrerbefolkningen. Utenfra består presset av økonomisk globalisering som bidrar til økende inntektsforskjeller. I alle de nordiske landene har inntektsforskjellene blitt større, særlig i løpet av de siste to tiårene (Fritzell, Båckman & Ritakallio, 2012), og den nordiske velferdsmodellen framstår ikke lenger som den beste i et europeisk perspektiv for å motvirke risiko for fattigdom. En aldrende innvandrerbefolkning og alenelevende unge mennesker har relativt høy risiko for fattigdom i de nordiske land. Norge er ikke noe unntak.
Sosialt arbeid og samfunnsutvikling
I en situasjon hvor samfunnsutviklingen både globalt og nasjonalt medfører økende sosial ulikhet, må det være på sin plass å etterlyse et engasjement fra sosialarbeiderprofesjonen. Hvor kan det registreres noen form for ytring eller engasjement knyttet til denne utviklingen?
På verdenskongressen for sosialt arbeid i Melbourne i 2014 ble økende sosial ulikhet, forklart med strukturelle samfunnsforhold, betraktet som en hovedutfordring. Kongressen inkluderte derfor følgende uttalelse i sin definisjon av sosialt arbeid:
Med utgangspunkt i kunnskap fra sosialt arbeid, andre samfunnsfaglige disipliner, humanitære verdier og urbefolkningens rettigheter skal sosialarbeidere involvere og engasjere mennesker og påvirke strukturelle rammer for å håndtere livets utfordringer og oppnå bedre velferd (forfatternes oversettelse). (The International Federation of Social Workers (IFSW)/International Association of Schools of Social Work (IASSW) (http://ifsw.org/get-involved/global-definition-of-social-work/ s.1) Denne definisjonen utfordrer sosialarbeidere til å påvirke strukturelle forhold som skaper sosial urettferdighet, og bidra til empowerment. Spørsmålet er i hvilket omfang slike faglig-politiske mål blir fulgt opp i utdanningene og i praktisk yrkesutøvelse.
Det pågår en internasjonal debatt knyttet til at den sosiale dimensjonen som utgjør kjernen i sosialt arbeid synes å være på vikende front (Hanssen, Hutchinson, Lyngstad & Sandvin, 2015). Kam (2014:731-732) beskriver seks elementer i den sosiale dimensjonen: sosialt ansvar, sosialt underpriviligerte grupper, sosial kontekst, sosial nettverksbygging, sosial utvikling og sosial utjevning. Han er bekymret over at slike elementer ikke lenger er framtredende innen utøvende sosialt arbeid. Standardisering av offentlige tjenester, krav om evidensbaserte virkemidler og individualisering av sosiale problemer som arbeidsledighet og inntektssvikt representerer alternative og dominerende mekanismer (Hanssen et al., 2015).
Etableringen av Nav kan tillegges opphav til slike mekanismer i vårt land (Christensen & Lægreid, 2010). Å slå sammen de store statsetatene A-etat og Trygdeetaten samt deler av de kommunale sosialtjenester har skap
