Er det slik Seilforbundet ønsker å få frem historien til den organiserte delen av vår idrett?
Boken burde vel startet fra sent på 60-tallet og de hendelsene på fjorden og i korridorene på Rud, som lå til grunn for etableringen av NSF, politikken og NIFs strategi rundt organiseringen av norsk idrett.
Hvorfor er trendene, arrangementene og båtklassene som satte preg på Norsk seilsport på 70- og 80-tallet nærmest utelatt?
Kunne man brukt noen sider å skrevet om utviklingen fra «solide båtklasser i mange seilforeninger» til "hver seilforening sin båtklasse?
Hvor er historien om 2-mannsjollene, de små kjølbåtene og de første initiativer for seiling med funksjonshemmede? At utviklingen av "prammene" har overlevd fra mellomkrigstiden (Oselvar-Kragerø-Oslojollene) og funnet sine "nye tilholdssteder, kunne vært et kapittel. (Det er jo ironisk nok blant de største klasser i dag)
De store utenlandsregattaer hvor store grupper innpå 100 seilere deltok uten økonomisk forbundsstøtte? (Palma/Anfi del Mar, Lanzarote/Brett mesterskapene)