Fri tanke
27.01.2017
Antologien Islamsk humanisme er et forsøk på å bygge en bro mellom islam og det moderne. Denne brobyggingen er viktigere enn noensinne.
I dag forbinder mange islam med vold og intoleranse, og i Europa er skepsisen mot islam og muslimer økende. Unge muslimer tiltrekkes av radikale fortolkninger og voldelige grupperinger, både i muslimske land og i Vesten. Årsakene er sammensatte og det er ikke like ille alle steder, men det er ingen tvil om at bakstreverske og til dels militante islamister i for stor grad får sette dagsordenen.
Det er en svært ubehagelig situasjon å være i for vanlige muslimer, som tross alt er flertallet, og ønsket om å ville renvaske sin religion er lett å forstå.
For disse er det selvfølgelig fristende å forsvare islam gjennom å referere til «snille» koranvers og utdefinere alle muslimer med ekstreme holdninger. Men problemet blir ikke borte samme hvor ofte man sier at terror og undertrykkelse i islams navn «har ingenting med islam å gjøre».
Slike påstander tilbakevises nemlig raskt av for eksempel holdningsundersøkelsene utført av Pew Research. De som målbærer ekstreme holdninger er dessverre ikke marginale, verken i muslimske land eller blant diasporamuslimer i Vesten.
Forsøk på å legge skylden for muslimske ekstremister på Vesten er heller ikke spesielt overbevisende. Slik retorikk bidrar neppe til noe særlig annet enn å øke mistilliten ytterligere, og bekrefte ekstremistenes påstander om at de bare forsvarer seg.
En mer konstruktiv tilnærming er å se på hva muslimer selv kan gjøre for å slukke det den norske muslimen Usman Rana kaller «brannen i islams hus». Muslimer må dempe spenningene, og erstatte mistillit og hat med toleranse og (islamsk) humanisme.
Det er dette boken Islamsk humanisme prøver å gjøre.
DA JEG FIKK VITE om denne bokutgivelsen ble jeg begeistret. Endelig kommer norske muslimske stemmer på banen med en bok som nyanserer debatten om islam, tenkte jeg. Dette er spesielt viktig etter Hege Storhaugs enøyde bok Islam, den 11. landeplage (som undertegnede også har anmeldt i Humanist - se humanist.no).
Tittelen Islamsk humanisme gjorde likevel at jeg nærmet meg boken med en viss skepsis: Er dette en
Gå til medietDet er en svært ubehagelig situasjon å være i for vanlige muslimer, som tross alt er flertallet, og ønsket om å ville renvaske sin religion er lett å forstå.
For disse er det selvfølgelig fristende å forsvare islam gjennom å referere til «snille» koranvers og utdefinere alle muslimer med ekstreme holdninger. Men problemet blir ikke borte samme hvor ofte man sier at terror og undertrykkelse i islams navn «har ingenting med islam å gjøre».
Slike påstander tilbakevises nemlig raskt av for eksempel holdningsundersøkelsene utført av Pew Research. De som målbærer ekstreme holdninger er dessverre ikke marginale, verken i muslimske land eller blant diasporamuslimer i Vesten.
Forsøk på å legge skylden for muslimske ekstremister på Vesten er heller ikke spesielt overbevisende. Slik retorikk bidrar neppe til noe særlig annet enn å øke mistilliten ytterligere, og bekrefte ekstremistenes påstander om at de bare forsvarer seg.
En mer konstruktiv tilnærming er å se på hva muslimer selv kan gjøre for å slukke det den norske muslimen Usman Rana kaller «brannen i islams hus». Muslimer må dempe spenningene, og erstatte mistillit og hat med toleranse og (islamsk) humanisme.
Det er dette boken Islamsk humanisme prøver å gjøre.
DA JEG FIKK VITE om denne bokutgivelsen ble jeg begeistret. Endelig kommer norske muslimske stemmer på banen med en bok som nyanserer debatten om islam, tenkte jeg. Dette er spesielt viktig etter Hege Storhaugs enøyde bok Islam, den 11. landeplage (som undertegnede også har anmeldt i Humanist - se humanist.no).
Tittelen Islamsk humanisme gjorde likevel at jeg nærmet meg boken med en viss skepsis: Er dette en
