Fagpressenytt

All seleksjon fører til innavlsøkning i en populasjon. Det er derfor viktig å etterstrebe en avlsstrategi som maksimerer avlsframgangen, og samtidig gir en moderat innavlsøkning som er innenfor rammene av bærekraftig forvaltning av genressursene som ligger i en populasjon.

Hva er innavl?
Innavl oppstår når foreldre til et dyr er i slekt. Jo sterkere slektskap mellom foreldre, desto sterke blir innavlsgraden til avkommet. Innavlsgraden til et dyr beregnes som halvparten av slektskapet mellom foreldrene.

Hvorfor er innavl uheldig?
Det er tre hovedårsaker til at vi ønsker å begrense innavl 1) Genetisk variasjon: Innavl gjør at den genetiske variasjonen i populasjonen reduseres over tid. Avlsframgangen er proporsjonal med den genetiske variasjonen og potensialet for framtidig avlsframgang reduseres når genetisk variasjon krymper. 2) Redusert livskraft og overlevelse: De fleste individer har ugunstige mutasjoner eller «feil» på DNA-trådene på flere steder på genomet sitt. Dette går stort sett bra hvis feilen kun finnes i et eksemplar, altså på det ene av de to kromosomene. Når et dyr er innavla vil områder på hvert kromosom nedarvet fra far stamme fra samme opphav som tilsvarende områder på kromosomene nedarvet fra mor. Disse områdene blir da helt identiske (homozygote), og hvis det finnes en «feil» i et slikt område vil dette kunne redusere funksjonaliteten og overlevelsesevnene til individet. 3) Innavlsdepresjon - produksjonstap: Det samme prinsippet som beskrevet over vil også påvirke produksjonsegenskaper som for eksempel mjølkeytelse. Halvsøskenparing vil i gjennomsnitt gi en innavlsgrad på 12,5 prosent: Dette vil redusere mjølkeytelsen ved 305 dager med over 200 kg. Tilsvarende vil innavl kunne påvirke andre egenskaper av betydning for økonomien i mjølkeproduksjonen.