Kanskje syntes man på den tid at forskjellen var stor. Men ser man med dagens briller, er det heller hvor like tallene var, man stusser over.
For siden har det skjedd noe:
Ifølge politiske mål skulle økoproduksjonen i Norge opp, og i 2012 hadde den norske andelen steget til 5,1 prosent.
Men denne økningen var liten, sammenlignet med hva som hadde skjedd på den andre siden av grensen. Der var øko-andelen nå hele 15,7 prosent.
Og hva har skjedd siden den tid?
I Norge har økoarealet sunket igjen, til 4,2 prosent.
I Sverige har andelen derimot fortsatt å stige, til massive 20,4 prosent, og målet er å nå 30 prosent innen 2030.
Vil vi dit?
Hva er grunnen til denne svært forskjellige utviklingen?
Og er det ønskelig at Norge kommer dit Sverige er?
Det har Bondebladet ringt rundt og spurt sentrale aktører og samfunnsdebattanter om.
Som den norske elbilen
- Den viktigste årsaken er nok at da Sverige vedtok målet sitt, vedtok de også en opptrappingsplan, sier Børre Solberg, daglig leder i Økologisk Norge.
- I Norge har vi valgt å satse på elbilen, og fått det til. Sverige har gjort det samme med økologisk mat. De har ikke bare satt seg et mål, men jobbet systematisk med det, og hatt konkret oppfølging.
- Planene er veldig detaljerte, med plassering av ansvar. Dette er en helt annen måte å jobbe på. De har sjekket om milepælene har blitt nådd, og hvis de ikke har blitt nådd, sett på hvordan de kan bli det, forteller Solberg.
Offentlige innkjøp har vært en viktig motor, mener han.
- De bruker offentlige innkjøp aktivt, som et verktøy for å øke volumet, slik at markedet blir mer stabilt. Da blir det mer interessant å drive økologisk.
