Over lengre tid har det rast en debatt der vi på den ene siden har sett oppfordringer til avkolonisering av akademia, hvor man har tatt til orde for å omorganisere pensum i forskjellige fag, rive statuer av hvite kolonister, samt problematisere den nå famøse Linnébenken i Botanisk hage, fordi den kjente biologen Carl von Linné skal ha bidratt til kolonialistisk tenking.
På den andre siden finner vi de som frykter at en slik avkolonisering vil lede til en relativisme der det ikke lenger finnes en sannhet, og at innføringen av begreper som kritisk raseteori, strukturell rasisme og interseksjonalitet, direkte importert fra USA, er en trussel mot vitenskapen - og akademia i sin helhet, for den saks skyld.
Til en viss grad kan man forstå frykten for slike trender. Men sannheten er vel at avkolonisering i sin mer moderate form aldri har satt seg fore verken å forkaste hele den vestlige tradisjonen, eller at 'postmodernistene' vil sidestille alle former for kunnskap under påstanden om at det er fritt frem for alle mulige tolkninger av verden.
Allikevel har det altså bredt om seg en voldsom frykt for at avkolonisering og poststrukturalistisk tankegods er akademias svøpe, samt at dette vil føre med seg en 'identitetspolitisert forskning' som ikke bare risikerer å undergrave all forskning, men også vil få store negative konsekvenser for samfunnet som helhet.
Samtidig - og i direkte i relasjon til dette - ser vi en trend internasjonalt der politikere og personer i offentligheten h
