Arbeidsavklaringspenger (AAP) skal sikre inntekt for personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte har nedsatt arbeidsevne med minst 50 prosent, og som har behov for hjelp fra Nav for å komme i arbeid. Inntektssikring er en del av den skandinaviske sosialpolitikkens universelle ordninger for nasjonens borgere (Hatland, Kuhnle & Romøren, 2011). Under AAP-ordningen gir Nav bistand som skal føre til yrkesaktivitet, som arbeidsrettede tiltak, medisinsk behandling eller annen oppfølging under aktiv behandling. Brukerne må gjennomføre obligatorisk arbeidsevnevurdering (AEV) for å kartlegge restarbeidsevne og oppfølgingsbehov knyttet til helse- og arbeidsmuligheter. Reindrift er et yrke med høy risiko for slitasje, noe som medfører sykmeldinger og behov for kontakt med Nav for å søke om AAP (Thorslund, 2013).
Gjennom statlig politikk og politikkutforming har den norske stat påtatt seg et omfattende ansvar for borgernes velferd. Det griper inn i enkeltmenneskers liv og kan forstås som en form for maktutøvelse som skal bidra til normaliserings- og siviliseringsmekanismer (Rugkåsa, 2012). Dette kan gi utfordringer for reindriftsutøverne rundt autonomi og likebehandling basert på språk, levemåte og tradisjonskultur. Derfor kan en stille spørsmål om statlig arbeidspolitikk og majoritetsbefolkningens norm for arbeidstilknytning råder, uten at det er rom for å ta individuelle hensyn under AAP-ordningen. Likhet forstås som at et gode fordeles likt uansett behov, en form for formell likhet, mens rettferdighetsprinsippet knyttes til autonomi og individualitet (Halvorsen, Stjernø & Øverbye, 2013; Oskal, 1999). Rettferdighet eller likebehandling i denne sammenheng vil kunne være at Nav tar hensyn til reindriftsutøvernes arbeids- og levemåte og legger til rette for arbeidsavklaring inn mot reindriften. Rettferdighet er å motta behandling på lik linje med den øvrige befolkningen, uten at majoritetsbefolkningen favoriseres innenfor rammer som gjør at ulike grupper ikke har samme betingelser for å nyttiggjøre seg sine rettigheter (Agenda Utredning & Utvikling AS, 2002). Praktiseringen av og rammene for AAP-ordningen kan forstås som universell og en form for statlig maktutøvelse eller kontroll ved at borgerne må innpasse seg regelverket. Derfor kan en stille spørsmål om hvorvidt statlig arbeidspolitikk har rom for å ta individuelle hensyn for å hindre at ulike brukergrupper marginaliseres. I denne sammenheng vil det si å sikre at reindriftsutøverne ikke får brudd med egen arbeids- og levemåte under AAP, og på den måten marginaliseres. I andre sammenhenger kan det være personer som ikke har norsk som morsmål eller personer som av helsemessige årsaker ikke klarer å gjennomføre de tiltak som Nav tilbyr.
De spørsmål som skal diskuteres i artikkelen er:
1. Hvilke livsutfordringer møter reindriftsutøvere under AAP-ordningen?
2. Bidrar AAP-ordningens universelle praktisering til rettferdig og likeverdig behandling mellom reindriftsutøverne og majoritetsbefolkningen?
Artikkelens første del redegjør for AAP-ordningen og for reindriftsutøvernes arbeids- og levemåte. Deretter presenterer jeg teoretiske perspektiver, metodisk gjennomføring og analyse. I artikkelens siste del presenterer jeg funnene og diskuterer de spørsmålene som er reist.
AAP og reindriftsutøvere
AAP ble innført som ytelse i Nav i 2010 og tilstås vanligvis i inntil fire år når arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 prosent. Alle borgere med medlemskap i folketrygden kan tilstås AAP uten å ha hatt sykepenger i forkant for å sikres inntekt i en avgrenset periode. Brukerne er forpliktet til å gjennomføre arbeidsevnevurdering (AEV). AEV består av fire trinn; behovsvurdering, egenvurdering, ressursprofil, og en aktivitetsplan som beskriver nødvendige tiltak for å komme i arbeid (Pedersen, Alseth, Aasback, Nyland & Marthinsen, 2011).
AAP-ordningen er et virkemiddel for Nav-kontorene til å realisere Navs målsetting om flere i arbeid og aktivitet, og færre på stønad. Andre mål er å forenkle prosessen for brukerne, tilpasse brukernes behov, og samtidig tilstrebe helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning (Mandal, Ofte, Jensen & Ose, 2015).
AEV skal være et hjelpemiddel. Men forskning viser at det oppstår ulike utfordringer knyttet til brukermedvirkning, dialog og vektlegging av brukernes ressurser, i tillegg til relasjonelle perspektiver av arbeidsevne og kartleggingsarbeid forut før AEV (PROBA, 2012). Nav pålegger i tillegg mange av sine brukere store og krevende oppgaver som fordrer nødvendig byråkratisk kompetanse (Andreassen & Aars, 2015). Byråkratisk kompetanse utfordrer rettferdighetsprinsippet fordi det krever ressurser som ikke alle innehar. Spesielt kan det berøre de som ikke har norsk som morsmål, de med lavt utdanningsnivå og andre svakerestilte grupper i samfunnet. Medvirkning er nærmest fraværende for dem som har et annet morsmål enn norsk, samtidig som AEV ofte har liten betydning for utfallet for brukerne (PROBA, 2012; Mandal med flere, 2015). Dette berører også samisktalende. Utdanningsnivået blant samiske menn mellom 36 og 64 år og menn over 65 år, er lavere enn for den ikke samiske befolkning bosatt i samme fylke (Andersen med flere, 2011). Borgerne skal ha likebehandling ut fra rettferdighetsprinsippet, men det fordrer at de har samme utgangspunkt og blir møtt med språklig og kulturell kompetanse. Det betyr blant annet at samer som enkeltindivider skal gis et likeverdig tilbud som majoritetsbefolkningen (Agenda Utredning & Utvikling AS, 2002).
Reindriftsutøvere er en del av det samiske samfunnet som knyttes kulturelt til for eksempel nordsamer eller sjøsamer. De har forskjellig tilpasning til kulturens språk og næring. Forvaltningsområdet for nordsamisk språk er blant annet Kautokeino, Porsanger, Tana og Karasjok (Andersen med flere, 2011). Her er samisk og norsk likestilte språk og alle har rett til å bli betjent på samisk i kontakt med det offentlige (Sameloven, 1992), og brukerne skal ha mulighet til å snakke samisk i møte med Nav. Reindrift som tradisjonskultur inkluderer identitet og levemåte med egne materielle og ideologiske trekk som styrer reindriftsutøvernes liv. I det samiske samfunnet er reindrift både en sentral næring og livsstil, og samtidig en viktig samisk kulturbærer (Riseth & Lie, 2016). Reindrift innebærer et liv i nær kontakt med tamrein som lever sitt liv i naturen med vandringer på samme måte som ville dyr. Reindriftsutøverne må følge flokken og gjete dyra gjennom hele året fordi dyras naturlige «klokke» er styrende. Det fordrer annerledes organisering av arbeids- og levemåte enn majoritetssamfunnet, og en blir selvforsørget ved å bytte varer og tjenester med folk i andre næringer (Benjaminsen, Gaup Eira & Sara, 2016). Reindriftsutøverne har som regel jobbet hele livet med rein. Arbeidskraft innad i siidaen 1) blir ikke kjøpt eller solgt, og den grunnleggende økonomiske enheten er siidafellesskapet. Reindriftsutøverne er selvstendig næringsdrivende på lik linje med fiskere og bønder. Utnyttelse av egne rein skjer i kombinasjon med jakt, fangst, fiske og innsanking av naturens ressurser, som en del av husholdet. Innad i reindriften er det et fellesskap knyttet til måten en arbeider med reinen på, med språket og selve levemåten, der samfunn, familiemønster og kultur bidrar til å forme ens identitet, holdninger, væremåte, og næringsutvikling. For den samiske befolkningen er det viktig å birget, det vil si å mestre egen situasjon og ha tro på at man er i stand til å løse ulike oppgaver (Boine & Saus, 2012). Mestring handler også om at samer generelt ikke snakker om helse og sykdom, og at en positiv innstilling til livet er sentralt innenfor det å berges (Bongo, 2012). Kontakt med Nav under sykdom kan dermed by på utfordringer fordi velferdsapparatet ble opprettet ut fra majoritetssamfunnets tenkning rundt folks hjelpebehov (Boine, 1998). Samtidig som selvbergingsprinsippet er sterkt, ligger det en forventning om at alle må bidra inn i fellesskapet. Siidaen forventer fysisk tilstedeværelse selv ved sykdom, fordi en kan utføre andre gjøremål som å koke kaffe, lage mat og gi ei hånd der det trengs (Thorslund, 2013). Kontakt med Nav kan derfor by på utfordringer rundt arbeids- og levemåte der en ikke skiller mellom arbeid og fritid, samtidig som forståelse og vurdering av hva som er hensiktsmessig og relevant arbeidsavklaring ses som forskjellig.
Sosial kapital og marginalisering
Arbeidslinja som grunnpremiss i Nav handler om å reformere trygde- og sosialpolitiske ordninger for å legge til rette for mest mulig deltakelse i arbeidslivet gjennom ulike økonomiske incentiver og hjelpetiltak (Harsløf & Seim, 2008). Å delta i arbeid er forstått som ressurstilførsel i form av kapital. Kapital kan være finansiell kapital som penger, kulturell kapital som inkluderer utdannelse, og sosial kapital som utgjør summen av ressurser knyttet til nettverk og relasjoner av gjensidighet og anerkjennelse, som aktiveres og bygges opp basert på tillit og troverdighet (Bourdieu, 2005). Dette inkluderer også ressurser som sosiale relasjoner med familie, venner og arbeidskollegaer. Alle disse formene for kapital inngår i reindriftsutøvernes organisering, der slektsnettverket er bygd opp rundt uformelle sosialise
