- Det kunne ha blitt veldig stygt i Benghazi og andre steder. Det var gode grunner til å intervenere for å hindre det som sannsynligvis ville ha skjedd, sier Martin.
Han er uenig med dem som i ettertid har hevdet at truslene mot de sivile ikke var reelle, og at Gaddafi kunne ha videreført et stabilt, om enn brutalt styre, hvis ikke Natos jagerfly hadde blandet seg inn.
- Mest sannsynlig ville situasjonen ha utviklet seg til en langvarig borgerkrig, sier Martin, som nylig var i Oslo for å snakke om sin bok om Libya-intervensjonen i 2011.
Motsi etablerte oppfatninger
Den britiske FN-veteranen brukte hjemmekontoret under koronapandemien til å skrive boken «All Necessary Measures? The United Nations and International Intervention in Libya», der tittelen viser til formuleringen «alle nødvendige midler», som brukes i resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, og som innebærer grønt lys for militær maktbruk.
I april 2011 ble Martin rådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-moon med ansvar for å planlegge arbeidet med å gi nødhjelp og å stabilisere Libya etter intervensjonen. Da opprørerne overtok kontrollen i hovedstaden Tripoli, dro Martin til Libya som generalsekretærens spesialrepresentant (SRSG). Der etablerte han den politiske FN-operasjonen Unsmil, som fortsatt eksisterer, med mandat fra Sikkerhetsrådet.
Martin ønsker med boken å motsi noen etablerte oppfatninger om Libya-operasjonen som ifølge ham ikke stemmer. En av dem er at det kun var noen få vestlige land som insisterte på å bruke militærmakt mot Gaddafi, og at deres mål fra begynnelsen av var å gjøre slutt på hans 40 år ved makten.
- Arabiske land, som Qatar, presset på for en intervensjon, det samme gjorde sivilsamfunnet, som ledd i den arabiske våren, sier Martin.
Han viser til at Frankrike og Storbritannia gikk i bresjen for å gripe inn militært, men at det opprinnelige motivet ikke var å gjennomføre regimeskifte.
- Den russiske fremstillingen er at de vestlige landene hadde bestemt seg for å styrte Gaddafi. D
