Borg vil lære, men hun vil ikke lære de viktige tingene. Hun vil riktignok lære av Datatilsynets foretaksbot for ulovlig datasnoking i Eikrems e-poster og om at arbeidsmiljøkonflikter ikke bør få eskalere, men hun vil ikke lære om akademisk frihet.
Hun har selvsagt med de vanlige besvergelsene: «Ytringsfriheten er en ufravikelig verdi ved NTNU», «Universitetet er og skal være et fristed for levende debatt.» NTNU har altså ikke vært et slikt fristed, og de faktiske forhold endres ikke ved at Borg bare sier det.
Om man legger en velvillig tolkning til grunn, mener Borg at ytringsfriheten er en ufravikelig verdi ved NTNU, så lenge den ikke kommer i konflikt med det noen «opplever» som et godt arbeidsmiljø. Hun fremhever sitt ansvar med hensyn til denne, men glemmer at grunnlovens bestemmelser om at ytringsfrihet åpenbart går foran arbeidsmiljøloven (lex superior), og at spesialloven for sektoren, Universitets- og høyskoleloven, har eksplisitte bestemmelser om akademisk frihet hun er forpliktet til å beskytte.
Hun kunne også søkt veiledning i den uttalelsen Høyestretts ankeutvalg avga i Nedkvitnesaken. Hvorfor kommer ikke Borg med noen plan for hva hun vil gjøre for å oppfylle sine lovpålagte plikter her?
Rektoren viser også manglende innsikt i empiriske forhold rundt meninger og meningsdannelse i akademia når hun skriver: «Våre ansatte har like stort mangfold i politiske meninger som i samfunnet utenfor».
Man skal være ualminnelig naiv for ikke å se den røde tråden fra Eikrems faglige uttalelser i Resett
