Utgangspunktet for denne artikkelen er et kvalitativt forskningsprosjekt som utforsker unge, enslige flyktningers psykososiale helse og deltakelse fra de unges perspektiv, hvor deltakerbasert metodikk inngikk i forskningsdesignet. Få forskningsartikler diskuterer deltakerbaserte forskningsprosjekter med denne gruppa (Kaukko, 2016). Eksisterende studier (for eksempel Due et al. 2014; Franks, 2011; Kaukko, 2016; Rogers et al. 2018; White & Bushin, 2011) vektlegger først og fremst forskeres refleksjon over egen forskning. Det er behov for mer forskning for å forstå de unike utfordringene som kan oppstå når barn og unge involveres i deltakerbasert forskning i ulike kontekster (Kim, 2019). Generelt er stemmene til enslige mindreårige lite belyst i forskning (Svendsen et al. 2018). Denne artikkelen gir et bidrag til å tette forskningshullet, gjennom å løfte fram unge, enslige flyktningers egne stemmer og perspektiver på deltakerbasert forskning. Studien bidrar med ny kunnskap om hvordan forskningsdeltakeres bakgrunn og erfaringer fra flukt og eksil har betydning når man skal samarbeide i og om forskning. Samtidig vektlegges relasjoner og samfunnsmessige kontekster for forskningsprosjektet.
Artikkelens problemstilling er: Hvordan opplevde de unge, enslige flyktningene som deltok i forskningsprosessen å delta? Problemstillingen blir utforsket gjennom følgende forskningsspørsmål: Hva var verdifullt ved å delta i forskningsprosessen? Hva bidro til å skape utfordringer for deltakelse i forskningsprosessen? Og hva bidro til å skape utfordringer for aksjonen i forskningsprosessen? Datamaterialet bygger på deltakernes tilbakemeldinger og er hentet fra feltnotater, intervjuer og gruppesamtaler.
TEORETISK PERSPEKTIV: DELTAKELSE
Deltakelse kan både forstås som en prosess, for eksempel som deltakelse i aktiviteter, og som resultat, spesielt knyttet til innflytelse på beslutningstaking (Davidson, 2017; Ulvik, 2015). Ofte defineres deltakelse med utgangspunkt i Barnekonvensjonens paragraf 12, som omhandler retten til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter og få disse tillagt vekt (Forente Nasjoner, 1989). Konvensjonen berører ikke bare deltakelse som medvirkning i forhold som berører ens liv, men også «deltakelse som samfunnsmessig medborger» (Gulbrandsen, 2014). Barn konstitueres som uavhengige subjekter og rettighetshavere i barnekonvensjonen (Hart, 1992; Ulvik, 2009). Både tverrfaglige barndomsstudier (Christensen & James, 2008; Greene & Hogan, 2005) og Barnekonvensjonen har vært viktige for anerkjennelsen av barn og unge som subjekter med en legitim stemme og evne til deltakelse (Graham & Fitzgerald, 2010). Samtidig er Barnekonvensjonen og tverrfaglige barndomsstudier kritisert for å vektlegge selvstendighet og individuelt aktørskap på bekostning av relasjonelle og kontekstuelle dimensjoner (Spyrou et al. 2018; Ulvik, 2009).
Klassiske definisjoner av deltakelse knytter fenomenet til grader av medvirkning i beslutningstaking (Hart, 1992; Shier, 2001). Høy grad av deltakelse innebærer at barn og unge deltar i og påvirker beslutningsprosesser relatert til eget liv og til fellesskapet de er en del av, mens lav grad av deltakelse innebærer at de uttrykker synspunkter, uten at synspunktene nødvendigvis får konsekvenser på beslutningsnivå (Hart, 1992; Shier, 2001). En innvending mot en gradert forståelse av deltakelse er at den ikke problematiserer hvordan barns syn blir til, hvem det blir til sammen med, eller i hvilken kontekst (Ulvik, 2009).
Nyere perspektiver framhever at deltakelse ikke bare handler om individuelt aktørskap, men også formes av mellommenneskelige relasjoner og i bestemte kontekster (Graham & Fitzgerald, 2010; Hultgren & Johansson, 2019; Ulvik, 2009). Å lytte til barn og unges stemmer forutsetter en aktiv samtalepartner (Ulvik, 2015). Barn og voksne «samskaper» altså mening (Ulvik, 2009). Fra et relasjonelt og dialogisk perspektiv, trekkes anerkjennelse og inkludering fram som viktig for deltakelse, og prosessen framstår som like viktig som resultatet (Graham & Fitzgerald, 2010; Hultgren & Johansson, 2019; Ulvik, 2015). I denne studien forstås deltakelse som både å delta i prosesser og i beslutningstaking.
TIDLIGERE FORSKNING: BARN OG UNGE I DELTAKERBASERT FORSKNING
Forskning viser at deltakerbasert forskning kan føre til kunnskapsutvikling hos barn og unge i tillegg til bevisstgjøring rundt sosial rettferdighet, sosial, emosjonell og kognitiv utvikling, myndiggjøring, styrket lederskap, utvikling av ferdigheter innen forskning og kommunikasjon og nettverksbygging (Kim, 2019; Shamrova & Cummings, 2017). Tilnærmingen kan også bidra til endringer i organisasjonskultur, utvikling av programmer tilpasset ungdommers behov, påvirkningsarbeid og endringer i lokalsamfunn (Kim, 2019; Shamrova & Cummings, 2017).
En deltakerbasert forskningstilnærming har også utfordringer. Mistillit og maktubalanse mellom forsker og deltakere kan gjøre deltakelse vanskelig (Kim, 2019). Slik forskning krever dessuten mye tid og innsats, og ungdommer har ofte ikke tid til å engasjere seg fullt ut i forskning på grunn av skolearbeid og andre forpliktelser (Kim, 2019). Dersom deltakerbasert aksjonsforskning utfordrer eksisterende maktstrukturer, kan det ifølge Kim (2019) lede til utilsiktede konsekvenser for deltakere i form av sosial ekskludering, politisk vold eller følelsesmessig smerte. Ikke-deltakelse kan skyldes flere faktorer: tidsmangel, fremmede arenaer og ukomfortable aktiviteter, tidligere erfaringer med usynliggjøring, eller at folk ikke ser poenget ved å delta (Cornwall, 2008). Motstand mot deltakelse kan også betraktes som et uttrykk for aktørskap (Davidson, 2017).
Tidligere forskning relatert til barn og unge med fluktbakgrunn har vektlagt psykiske helseproblemer, sårbarhet og risikofaktorer som sentrale tema (Hodes, 2019; Svendsen et al. 2018). Gruppa framstilles ofte som sårbar på grunn av alder, atskillelse fra primære omsorgspersoner, traumatiske opplevelser, lange opphold på asylmottak og utfordringer i møte med et nytt samfunn (Broch, 2012; Lidén et al. 2017). Når barn og unge med fluktbakgrunn skal delta i forskning, er det særlig viktig med tiltak som ivaretar deltakerne, fordi deltakelsen kan oppleves følelsesmessig smertefull (Hopkins, 2008). Forsk-ningslitteraturen trekker fram at det er viktig å etablere en tillitsfull relasjon mellom forsker og deltakere, noe som ofte tar tid (Broch, 2012; Due et al. 2014). I seinere år har også unge flyktningers resiliens og aktørskap vært viet økende oppmerksomhet (Eide & Hjern, 2013). Et overdrevet fokus på sårbarhet kan bidra til å definere flyktninger som syke, avhengige og hjelpeløse (Ahearn, 2000). Mackenzie et al. (2007) argumenterer derfor for at forskere har en etisk forpliktelse til å utvikle forskningsprosjekt som bidrar til å fremme aktørskap og å styrke forskningsdeltakernes ferdigheter.
Flere forskere trekker fram unge flyktningers mulighet til å tilegne seg ferdigheter og ressurser i deltakerbasert forskning (Franks, 2011; Kaukko, 2016; White & Bushin, 2011). Forskning på deltakerbaserte tilnærminger indikerer at slike tilnærminger kan bidra til å bryte ned maktrelasjoner mellom forskere og deltakere, fremme aktørskap (Due et al. 2014) og bidra til myndiggjøring (Franks, 2011; Rogers et al. 2018). Samtidig som deltakerne blir hørt, bidrar de med verdifull kunnskap (Franks, 2011). Å arbeide sammen mot et felles mål kan også oppleves som verdifullt (Kaukko, 2016). I tillegg er deltakerbaserte og kreative aktiviteter ofte morsomme å delta i (Kaukko, 2016; Rogers et al. 2018). Deltakerbasert aksjonsforsknings ambisjoner om myndiggjøring og sosial endring framstår imidlertid som «urealistiske» i Kaukkos (2016) studie av enslige mindreårige asylsøkere, hvor deltakerne var mer interessert i det som var «gøy», enn å påvirke beslutningstaking og utfordre sosial ulikhet.
METODISK TILNÆRMING
Utgangspunktet for denne artikkelen er et kvalitativt forskningsprosjekt hvor deltakerbasert metodikk inngikk i forskningsdesignet. Målet har vært å frambringe ny kunnskap om unge, enslige flyktningers psykososiale helse og deltakelse fra et erfaringsnært og kontekstuelt perspektiv. Forskningsdesignet besto av en kombinasjon av workshops inspirert av deltakerbasert metodikk for barn og unge (Fjordside et al. 2016; O'Kane, 2008) og kritisk-utopisk aksjonsforskning (Bladt, 2012; Husted & Tofteng, 2012), samt deltakende observasjon (Aase & Fossåskaret, 2013) og semistrukturerte forskningsintervjuer (Kvale & Brinkmann, 2015). Jeg gjennomførte dataproduksjonen på et kommunalt senter for enslige mindreårige gjennom ti måneder i 2016-2017. Første del av forskningsprosessen hadde en deskriptiv tilnærming, med vekt på ungdommenes beskrivelser og refleksjoner over hvordan de hadde det og hva som bidro til resiliens. I andre del utforsket vi utfordringer i unge flyktningers liv, drømmer for framtida og muligheter for aksjon. Sistnevnte omhandlet mulighetene for å gjøre noe med en utfordring vi sammen kom fram til i forskningsprosessen.
14 unge, enslige flyktninger, to jenter og tolv gutter, mellom 15 og 20 år deltok i studien, basert på informert samtykke. Deltakerne er i artikkelen gitt fiktive navn. Alle kom til Norge som enslige mindreårige asyl
