Spinoza var ingen rabulist av natur, men heller litt forsiktig av seg
Baruch (eller Benedict eller eller Bento) Spinoza var ingen rabulist av natur, men heller litt forsiktig av seg. At han like fullt endte opp som sin tids mest forkjetrede tenker, sammen med Thomas Hobbes, er slik sett en skjebnens ironi. Men han hadde sine meningers mot, og en dypsindighet som gjorde ham til en av vestens fremste tenkere.
Kastet ut av menigheten
Allerede som ung vakte Spinoza forargelse. Han var av jødisk slekt og ble 24 år gammel kastet ut av menigheten på grunn av sine kjetterske tanker. Dommen over ham var oppsiktsvekkende hard og ble aldri revurdert, noe som gjorde saken høyst uvanlig. Femten år senere fikk han kristenfolket til å steile, og da på grunn av sitt religionskritiske verk, med tittelen Teologisk-politisk avhandling. Her tar Spinoza for seg temaer i Det gamle testamentet på et vis som underminerer både jødisk og kristen tro.
At han også er imot all organisert religion, gjorde ikke saken bedre. Reaksjonene var så voldsomme at han fant det best å flytte fra Amsterdam og holde en lav profil som linsesliper helt fram til sin altfor tidlige død i 1677.
Grubler i Amsterdam
Spinozas slekt kom fra Portugal og hadde konvertert til kristendommen da jødene som bodde der fikk valget mellom utvisning eller tvangskristning. De som lot seg kristne, ble likevel så uglesett og plaget av den kirkelige inkvisisjon (som stadig skulle sjekke hvor kristne de egentlig var) at mange av dem fikk nok og dro sin vei. Da var Amsterdam et nærliggende sted å emigrere til, siden jøder der fikk praktisere sin religion. Byen hadde dessuten oppgangstider med en stadig økende handelsvirksomhet. Spinozas far slo seg opp som en middels velhavende importør av tørket frukt, inntil han og eldstesønnen døde med kort mellomrom og Baruch måtte overta butikken.
Baruch var en grubler som heller ville omgås Amsterdams fritenkere
Det gikk ikke særlig godt. For Baruch var en grubler som heller ville omgås Amsterdams fritenkere. De utgjorde et intellektuelt stimulerende miljø med kvekere og andre som vektla det indre lys og avviste prester og religiøse dogmer. Disse kristne uten kirke fikk følge av liberale medlemmer av den nederlandske kirke, som ville hindre dens kraftkristne predikanter i å kalvinisere hverdagen.
Disse predikantene var for en stor del lekfolk som mislikte de rådende liberale holdninger. De insisterte for eksempel på at hvil
