Senmoderniteten forsøkes forstått gjennom nye kulturforankrede begreper som forsøker å plassere mennesket i en globalisert og individfokusert verden. Sosiale problemer kunne fungere som konsept i lys av at det var forhold en ønsket å forebygge og se en ende på, men i en verden hvor utfordringen er å håndtere ulikhet på en rettferdig måte, faller slike universalistiske målsettinger bort (Sennett 2003, Nussbaum 2004). Begrepet «respekt» synes å tre inn der vi før gjerne brukte forestillinger om det sosiale. Det sosiale har konnotasjoner til likhet og lik opptreden (universalisme), mens respekt slik det brukes nå henviser oss til aksept av ulikhet i smak og væremåte. Denne endringen gjenspeiles også i velferdslovgivningen ved at ordet respekt er innarbeidet i formålsparagrafen. Selvdannelse og livsstil er sentrale begreper og teorier om symbolsk kapital lar oss avdekke valutaen som bidrar til kommodifiseringen i praksis. De som besitter visse kvaliteter, kompetanse og ressurser kan ikle seg visse identiteter som gir ulik bedømmelse i ulike kretser eller sosiale felt, mens storsamfunnet kan operere med forestillinger om hva som er det «riktige» eller mest attraktive eller det «egentlige» (de dominante diskursene).
I lys av den verdifastsetting som skjer i lys av symbolsk kapital har jeg lett etter et begrep som kan identifisere den nye, relativiserte fattigdommen og har landet på negasjon av symbolsk kapital - symbolske byrder (Marthinsen 2003). Dette begrepet vokste ut av mine analyser av det som jeg har betegnet som det nye barnevernet. Et hjelpetiltakdominert barnevern som tar tak i de oppvekstforhold som kan styrke barnets muligheter for sosial mobilitet, det vil si at de ikke skal måtte slå seg til ro med så lite attraktive livsformer eller være så ressursfattige som sine foreldre og slik bidrar til at samfunnet «utvikler seg videre». Bourdieu har anvendt positivt og negativt fortegn på kapital, men han ser i liten grad ut til å utdype den negative kapitalens kjennetegn. Han synes å operere på en skala fra mye til lite, men ikke med egne negative kapitalformer.
Forskjellene i livsstiler mellom ulike grupper kan ses som et struktureringstrekk i stratifiseringen i samfunnet og ikke et «resultat» av klasseskiller i produksjonen (Giddens, 1999:103). Giddens sier videre at en livsstil utgjør et knippe av vaner og orienteringer og skaper dermed en slags enhet som kjeder sammen muligheter til et mer eller mindre ordnet mønster (ibid).
Kommodifisering betegner transformeringen til vare, og sett sammen med fetisjeringen fra bruksverdi til bytteverdi, inngår dette i det senmodernes utforming i hverdagslivet. Kommodifisering skjer for eksempel ved at en viss væremåte som det tidligere ikke har vært noen særlig oppmerksomhet omkring, blir et framvisningsobjekt som i sin tur oppnår status innen sosiale felt - det tildeles distinksjonsverdi. Et forhold eller en ting objektiveres og varegjøres - det transformeres deretter til symbolsk kapital.
Siden økonomisk fattigdom ser ut til å være et trekk ved klientenes situasjon vi stadig kommer tilbake til i barnevernsammenheng, vil også barna være særlig utsatt for nedvurdering forårsaket av svak kjøpekraft og dårlig kapitaltilgang kombinert med opphopning av symbolske byrder.
Bourdieu (1999) henviser til Husserls analyse av framtid som prosjekt og som protensjon. I det første tilfellet settes framtiden som framtid, dvs. som mulighet - den kan gå i oppfyllelse eller ikke. Protensjon forklares som preperseptiv forventning, et forhold til en framtid som ikke ligger i framtiden, men som er nesten nærværende. Bourdieu eksemplifiserer dette med at kubens skjulte sider er antatt til stede, mens i et prosjekt er ikke framtiden så nærværende. De preperseptive forventningsaktene som Bourdieu taler om, er en slags praktiske slutninger bygd på tidligere erfaringer. De kan tilskrives habitus som en følelse for spillet, dvs. å ha spillet i kroppen, å beherske spillets framtid og ha en følelse for spillets historie og har spillets iboende tendenser i sin kropp. Å besitte en bestemt habitus innebærer å mestre en praksis i form av muligheter og begrensninger innenfor et avgrenset sosialt rom, et felt. I møte mellom mennesker fra ikke-sammenfallende felt kan de ulike personers habitus la seg tillempe slik at de føler seg «hjemme» i selskap med hverandre. På samme måte kan det oppstå gnisninger der en ikke finner seg til rette pga. ulike væreformer og preferanser. Hvis de sosiale betingelsene er sterkt i favør av den ene væremåten, vil den andre oppleve et større press mot tilpasning, eller måtte velge å kjempe eller flykte - utstøtes, utestenges eller marginaliseres.
Samtidig som noe framheves henvises det andre til marginalen. Deres menneskelighet amputeres ved mangel på anerkjennelse. Amputasjonen beskrives i Bourdieus språkdrakt med at de ikke kan ikle seg visse distinksjonseffekter. En kan snakke om stakkarslige posisjoner. Man har en slik ensretting når noen stigmatiseres ved klientskap i posisjoner man anser som nedlatende - «barnevernklient» eller «sosialklient». I dette arbeidet har disse posisjonene blitt omtalt som symbolske byrder - en negasjon av den symbolske kapitalen.
Bourdieu hevder at symbolsk kapital er det samme som erkjent makt (Bourdieu 1984:49). Makten har symbolikk og denne har en virk-ningskraft. Denne symbolikken er så sterk at den bidrar til doxisk underkastelse, og den sosiale orden opprettholdes uten noen synlig fysisk vold eller tvang - disiplineringen er ivaretatt gjennom dannelsen. Grunnene til smak og moral er gjerne historisk forankret i kamper som er glemt, og vi må derfor ofte foreta en arkeologisk utgravning av det sosiale livet - en genealogi som Foucault kalte sin kunnskapssøkende metode. Slik kan doxa avdekkes.
I sosialt arbeid kan effekten av den symbolske volden bli at relasjoner preget av dominans og underordning forskjønnes til affektive relasjoner. Makten omvandles til karisma eller sjarm som gir opphav til en affektiv mystifisering. Innsikt om skyld kan gå over til takknemlighet overfor dem som har vist generøsitet. Hos agenter i et felt vil gaveutbyttet gjerne være kamuflert som forsorg for hverandre ved at gaven både er en gave og et bytte av tjenester, men det er vanskelig å gjenskape et slikt gaveutbytte i en relasjon mellom tjenestemann og klient. Vi ser framveksten av denne måten å agere på i Nav med arbeidslinja som artikulert ideologi. Mangelen på gjensidighet vil derfor etablere en underordnet posisjon i henhold til et likhets- og likeverdperspektiv basert på etablerte æreskoder. Klienten får likevel anledning til å hente ut distinksjonsprofitt ved at de tjenestene sosialt arbeid foregår i er etablert ut fra en erkjennelse og en anerkjennelse av normaliteten i å trenge omsorg i visse situasjoner.
Derrida siterer hvordan Marx i Kapitalen skriver at vi oppfører oss overfor hverandre som bytteverdier. Verdiene tilskrives gjennom språket, en har dem ikke i seg, og på samme måte må en løfte dem fram ved hjelp av viljen - de trer ikke fram av seg selv, men samtidig hjemsøkes man av mytene om verdier. Det er the order of conceptual distinctions that are put to work (Derrida 1994:15). Mennesket bærer således et økonomisk blikk eller økonomiske masker - logos har den uttrykksformen at det estetiske og etiske uttrykker seg samtidig som begrepet skapes og anvendes i en relasjon med den andre. Alt som uttrykkes i ord blir samtidig også immaterielt. Representasjonen blir samtidig utydelig - den blir gjenstand for en tolkning. Ontologien blir med en slik forståelse, nærmest en sammensvergelse i henhold til Derrida.
Bourdieus kapitalformer hører hjemme i Barthes og Ecos språkskjema og tar mytens og kulturens plass. Det er et sosialt fenomen som er betraktet og forsøkt beskrevet, ikke noe som er tilført eller tilskrevet det sosiale liv. Bourdieu opererer med tre former for symbolsk kapital: Den økonomiske, den kulturelle og den sosiale. Kapitalen finnes bare så lenge den gjenkjennes og erkjennes som aktverdig, sannferdig, opphøyet, fortjenestefull og lignende. På samme måte kan tillit, aktelse, renommé og prestisje knyttes til kapitalbegrepet. I dette arbeidet ser jeg også behovet for å tenke det uverdige som verdiens dikotomi, og vil argumentere for at de samme mekanismene kan anvendes for å forklare byrden som negativ verdi. Denne innsikten har vært nødvendig for å forflytte interessen mot det uverdige og det fordømte, ikke bare mot det som løftes fram og etterlater det andre som mindre verd.
Den sosiale kapitalen består av den stadig potensielt mobiliserbare summen av kapital av ulike arter som innehas av hver av gruppens medlemmer.2) Oppbyggingen av den sosiale kapitalen bygger på det gruppen har etablert av kapital, men også på den kapital som hvert enkelt medlem er i stand til å utvikle. På samme måte kan medlemmer i gruppen belaste de andre med byrder, om de tilfører seg selv og gruppen denne form for distinksjoner.
Den sosiale kapitalen blir både en ressurs og et middel til å akkumulere ytterligere kapital. Det blir derfor også en byrde å ha lite sosial kapital, fordi en da også mangler midler til å tilegne seg mer anerkjente væremåter og posisjoner.
For å forklare de symbolske godenes økonomi tar Bourdieu utgangspunkt i Mauss beskrivelse av gaveutbyttet som en diskontinuerlig følge av sjenerøse handlinger og Levi-Strauss ide om gjensidighetsstrukturer som transcenderte byttehandlinger. Gaven henviser til gjenytelsen. Gjenytelsen må være forsinket og forskjellig fra gaven og det å gi innebærer således en risiko for tap. Å gi en slik sosiologisk beskrivelse av handlingen kan framstille og forvrenge det interessefrie som en kynisk beregning. Et kjennetegn ved den symbolske økonomi er at det dreier seg om slike doble sannheter.
Symbolske byrder mener jeg kan forstås som:
en hvilken som helst egenskap; fysisk svakhet, uhelse, fattigdom, arbeidsløshet o.a. som når den oppfattes av sosiale agenter forsynt med de persepsjons- og verdsettelseskategoriene som gjør det mulig å oppfatte, kjenne og gjenkjenne den, får symbolsk virkning, som en virkelig magisk kraft:
En egenskap som, fordi den svarer til sosialt konstituerte «kollektive forventninger», til forestillinger, utøver en form for virkning på avstand, uten fysisk kontakt, og gjerne leder til forestillinger om skam, ydmykelse, skyld og vanære.
På markedet for symbolske byrder kan en tape ansikt, påføres skam, vanære, vekke avsky. Symbolske byrder konstituerer og konstruerer sosiale kategorier, og de utgjør redskaper for posisjonering og akkumulasjon av ydmykelse og skam, men representerer gjerne også stabilitet. Slik sett kan symbolske byrder bidra til å objektivere - gjøre synlig hva vi mener med - noen bruksområder for begrepet sosiale problemer.
Symbolske byrder underlegges den samme forståelsen som de positive, bare at de fører inn i fordømmelsen og ikke til æren. De framstår ikke som symbolsk kapital som rangeres mot det distingverte, men til det skammelige og forned-rende. Også disse kapitalformene kan omveltes gjennom historisk betingede prosesser. Den dysfemiske konnotasjonen de førte med seg, kan bli nøytralisert og eventuelt forvandles til eufemismer.3) Slik har sosiale posisjoner og institusjoner ikke bare blitt forvandlet, men har også fått nye navn og begreper. «Uekte barn» har gått ut av vokabularet og situasjonen er ikke lenger fordømt, ergo trengs ikke kategorien. Noe lignende forsøkes med «barnevernet» som institusjon, som i kommuner som for eksempel Trondheim utad mot publikum nærmest har blitt usynliggjort.4)
Om fattigdom tidligere ble forstått som nød og elendighet, kan vi i dag snakke om at mennesker i utsatte og marginaliserte posisjoner har opplevd en opphopning av symbolske byrder. Hvis den tradisjonelle velferdsstatens politikk for trygghet skal forstås som transformert/forandret til en livsstilspolitikk for å redusere risikoen ved valg i ulike selvoppbyggende prosesser, så vil sosialt arbeid handle om å tilføre symbolsk viktige ressurser til mennesker i utsatte posisjoner. (Det er dette som skjer når Nav i så utstrakt grad som nå går inn på det som betegnes som arbeidsevnevurdering - en utredning som i seg selv er en moralsk og politisk pekepinn mot hva som egentlig forventes av individet. Her ser vi svært lite til systeminnrettede tiltak som krav til arbeidsmarkedet om å legge bedre til rette for de med nedsatt arbeidsevne.) Hva er så symbolsk kapital? Om vi tenker oss at mennesker alltid kan se en verdi i ting ut over bruksverdien - at alt gis en tilleggsbetydning, en merverdi - så er vi inne på Marx kapitalteori. Penger er papir, på samme måte som plastkort er penger, men uten at vi i det sosiale liv gir mening til verdien, så vil de ikke kunne brukes. Et gammelt hus i en avkrok er verdiløst, mens det samme huset i en storby vil være en formue verd. Dette handler om økonomisk kapital og å ha for lite eller mangle denne kapitalen vil være symbolsk byrdefullt - en vil betraktes som fattig og stigmatiseres i en verdivurdering. Å bli spurt hva en arbeider med og ikke ha jobb blir også en byrde. Å ha arbeid blir både en sosial kapital i lys av de andres posisjoner - det er ærbart i det sosiale liv. Utdanning med gode karakterer på høyt nivå er en ressurs, mens enhver utdanning med svært dårlige karakterer blir en byrde. Dette kan kalles kulturell kapital, men er også en form for sosial kapital. Det å ikle seg kulturell og økonomisk kapital, gir slik også sosial kapital. En blir attraktiv som venn og andre kan sole seg i glansen av ens velstand. Man ærer hverandre med å bruke uttrykk som løfter en til anseelse - noe som gjør mennesker stolte. Det motsatte er å
