Fagpressenytt

Kvinners stilling i Norge er sterk er vi blitt fortalt. Vi som er vokst opp med 68' ere som foreldre er fostret opp med tanken om at menn og kvinner er likeverdige og at de dermed skal være likestilte. For oss er det blitt en selvfølge. Vi er vokst opp i brune, oransje og grønne barneklær. Vi hadde lilla vegger på barneværelset og brune stuetak, satt i barnevogn i demonstrasjonstog, hadde restegarnsgenser og sleng i buksa. Rosa og lysblått hørte ikke til vår verden. Vi tok det som en selvfølge at biler og dukker var leketøy foralle.

Men det var da. Vi var resultater av den andre feminismebølgen og trodde at bølgen hadde oversvømt siste rest av fordommer. Vi trodde ikke på våre mødre når de sa til oss i ungdomstiden: Ikke slapp av - vær på vakt - for kampen er ikke over! Men vi vokste opp, vi også. I dag er vi mødrene. Og barneklærne er igjen blitt rosa oglyseblå.

Husmødrene fra femtitallet er erstattet av bloggende cupcake-bakende unge som hevder at de selv velger å være hjemme med barna - for mannen, som jobber. Hvor pensjonspoengene blir av eller hvilken trygghet de har i tilfelle dødsfall eller skilsmisse bekymrer dem ikke. De er ennåunge.

Ethvert menneske og enhver epoke har sine utfordringer. I dag står vi ovenfor utfordringer vi ikke egentlig tror på. For kvinners stilling i Norge og i vesten er ikke så sterk som vi liker å tro. Dette på tross av svangerskaps-permisjonsrettigheter, barnehageplasser og krav om kvinnerepresentasjon i styrer.