Gravplassen
02.10.2020
- Vi begynner ute, sier Eva Larsen idet vi møter henne for en omvisning på vakre Steinsskogen gravlund i utkanten av Bærum. For selv om hun i dag er ansatt i kommunens gravferdsadministrasjon, trives den tidligere driftslederen for denne gravlunden, best ute i felten.
- Det er nok denne gravlunden som ligger mitt hjerte aller nærmest. Jeg jobbet her i sluttfasen av anleggsperioden, og fikk være med å introdusere og selge den inn, sier hun.
Har bakgrunn som gartner
Siden Evas far jobbet i Forsvaret, bodde hun som barn flere steder i landet. Fra tenåring og fram til eget liv, regner hun Stavern som sitt hjemsted. I 1986 utdannet hun seg til anleggsgartner ved Statens gartnerskole på Jensvoll i Lier. I 1989 videreutdannet hun seg samme sted til å bli anleggsgartnertekniker. De første årene jobbet hun i private anleggsgartnerfirma i Larvik og Asker.
- I 1993 ble jeg ansatt som rodeleder i parkavdelingen i Bærum kommune. I 1997 søkte jeg meg over til kirkegårdsavdelingen og fikk tittelen «kirkegårdsbestyrer» på Bryn kirkegård, sier hun og ler litt når hun nevner den gammelmodige tittelen.
- Det betyr at jeg var driftsleder, presiserer hun.
Hun var på Bryn til 2003. Da flyttet hun over til Steinsskogen gravlund der hun var driftsleder fram til 2008.
Gravlunden har et bredt tilbud
Steinsskogen ble innviet i 2002. At Eva er stolt av gravlunden er ikke vanskelig å se når hun forteller om de ulike feltene. Hele tida passer hun på at vi holder god avstand til et gravfølge som ankommer klokka ett.
- Det er spennende å presentere nye gravleggingsformer. Jeg pleier å si at her på Steinsskogen tilbyr vi eneboliger i form av private gravminner, 4-mannsboliger på de ferdigmøblerte feltene, og blokkleiligheter i den navna minnelunden, sier hun idet vi tar en stopp ved det ferdigmøblerte feltet foran bautalignende gravminner med navneplaketter på fire sider.
Disse felles gravminnene, der festerne disponerer hver sin side av bautaen, ble satt opp da Eva var driftsleder. Tilbudet er populært, så de første felles gravminnene har fått selskap av flere.
Dispensasjon for uvanlige størrelser
Eva brenner for at de ansatte ute på gravplassene skal ha en enkel arbeidshverdag.
- Gjett nå. Er det dere ser urnegraver eller kistegraver? spør hun idet vi tar en ny stopp ved et luftig felt med smale, høyreiste gravminner.
Det lure smilet røper at svaret er urnegraver, selv om dette unektelig ligner på et kistegravfelt.
Her er hver urnegrav 2 meter bred og 2,6 meter lang, tilnærmet like stor som en kistegrav. Mens gravminner på urnegraver etter gravferdsforskriften kan være 80 cm høye, 75 cm brede, 60 cm dype og veie 150 kg, kan gravminnene på urnegravene her være 120 cm høye, 40 cm brede, 60 cm dype og veie 300 kg.
- Vi søkte og fikk dispensasjon fra gravferdsforskriften da vedtektene for gravminner skulle godkjennes. At gravminnene er smale, forenkler stellet for de som jobber her. Gressklipperen kommer lett til mellom disse gravminnene, sier hun.
Det var § 23 i gravferdsforskriften fra 1997 som gjorde dette mulig:
«...Når særlige grunner tilsier det, kan bispedømmerådet fravike bestemmelsene i denne paragraf.»
Gravstørrelsen kan virke råflott med tanke på arealutnyttelse, men Eva forteller at eventuelt «pauseareal» mellom urnefelt med ordinær gravstørrelse, er lagt til den enkelte grav, slik at de har beholdt store sammenhengende urnefelt.
Planlegger nye gravplasser
I dagens stilling som gravplassforvalter regner hun seg som et bindeledd mellom administrasjon og drift.
- Jeg har et bein i begge leire, sier hun. Eva har hatt rehabiliteringsprosjekt på eldre felt, og deltar i prosjektene ved bygging av nye gravplasser. Det som tar mest tid nå, er den nye gravplassen på Fornebu: «Lilleøya gravlund» på 50 dekar. Reguleringsbestemmelsene stilte krav til utforming, masseutskifting, valg av vegetasjon og at den nye gravplassen ble tilpasset tilgrensende verneområder. Lilleøya gravlund får plass til 15 000 graver. Det spesielle her, er at den bygges som en ren navna minnelund. Den får ingen private gravminner. Alle urner og kister knyttes til felles minnesmerker.
- Det blir spennende å se hvordan dét blir mottatt, sier hun.
Kommunal gravplassforvaltning gir mange kolleger
Til tross for hennes første tittel som «kirkegårdsbestyrer», har Eva aldri vært ansatt i Den norske kirke.
- Jeg synes det er veldig greit med kommunal gravplassforvaltning. Vi tar oss av det praktiske og tekniske arbeidet, og legger oss ikke oppi det seremonielle. Våre kolleger er i Park og idrettsavdelingen. Det er en stor fordel med kolleger som jobber grøntfaglig. Vi får et stort faglig kollegium å spille på, og ved behov kan vi dele på utstyr, sier hun.
Er aktiv på fritida
Evas store familie tar mye av tida. Turer i skog og mark hører også med, ikke minst til Rondane der hun har tilgang til ei hytte.
Hun trives best ute, noe som også gjelder i rekkehushagen i Bærum. Hun er ikke så opptatt av blomster, men desto mer av grønnsaker. Sammen med to nabojenter på 6 og 10 år, forvandlet hun buskhekken mot naboen om til en «potethekk».
- Jeg liker å dyrke, og at det jeg holder på med er matnyttig, sier hun.
Hun har også drevet med hund, og var fôrvert til en storpuddel for Norges blindeforbund.
Da den pensjonerte seg som førerhund, fikk hun den i retur.
- Da brukte jeg den som besøkshund for demente på sykehjem i regi av Røde Kors, men dessverre døde Isi i mai. Nå har jeg bare Fanta, som er en gammel dachs på 12 år, sier hun.
Sender stafettpinnen videre
Mange gravplassansatte gjenkjenner nok Eva som engasjert foredragsholder i «Kurs i praktisk gravplassdrift», i regi av Norsk forening for gravplasskultur.
- Jeg holdt mitt første foredrag om praktisk gravplassdrift høsten 2007. Våren 2008 var det kurs i Kirkenes. Dit tok jeg med bilder av frodige gressplener fra gravplassene i Bærum. Jeg merket meg at noen kursdeltakere rynket på pannen. Da vi dro på befaring etterpå oppdaget jeg hvorfor. Det var ikke gressklipping som var utfordringen der, men i det hele tatt å få vegetasjon til å etablere seg etter en gravlegging, sier hun og smiler.
Besøket i Kirkenes åpnet øynene for de ulike utfordringene gravplassene rundt om i landet møter. Derfor benyttet hun anledningen til å ta nye bilder fra den gressløse gravplassen i Kirkenes, bilder av gravfelt med lyng og småbjørk som ble et fast innslag i senere foredrag.
Eva trives som foredragsholder. Oppdraget har gitt henne anledning til å reise rundt i Norge og oppleve nye gravplasser.
- Jeg har tatt med hjem mye inspirasjon til våre gravplasser. Men nå er tida inne for å slutte. Jeg har gitt foreninga beskjed om at de gjerne må finne noen til å overta. Jeg er klar til å sende stafettpinnen videre. Nå må noen andre få samme mulighet som meg til å oppleve gravplassene våre, sier hun.
PROFILEN
NAVN:
Eva Larsen (56)
BOSTED:
Bærum, Viken
Gravplassforvalter i Bærum kommune.
Samboer med to barn, tre bonusbarn og fire bonusbarnebarn.
Vokst opp flere steder i Norge.
Les opprinnelig artikkelHar bakgrunn som gartner
Siden Evas far jobbet i Forsvaret, bodde hun som barn flere steder i landet. Fra tenåring og fram til eget liv, regner hun Stavern som sitt hjemsted. I 1986 utdannet hun seg til anleggsgartner ved Statens gartnerskole på Jensvoll i Lier. I 1989 videreutdannet hun seg samme sted til å bli anleggsgartnertekniker. De første årene jobbet hun i private anleggsgartnerfirma i Larvik og Asker.
- I 1993 ble jeg ansatt som rodeleder i parkavdelingen i Bærum kommune. I 1997 søkte jeg meg over til kirkegårdsavdelingen og fikk tittelen «kirkegårdsbestyrer» på Bryn kirkegård, sier hun og ler litt når hun nevner den gammelmodige tittelen.
- Det betyr at jeg var driftsleder, presiserer hun.
Hun var på Bryn til 2003. Da flyttet hun over til Steinsskogen gravlund der hun var driftsleder fram til 2008.
Gravlunden har et bredt tilbud
Steinsskogen ble innviet i 2002. At Eva er stolt av gravlunden er ikke vanskelig å se når hun forteller om de ulike feltene. Hele tida passer hun på at vi holder god avstand til et gravfølge som ankommer klokka ett.
- Det er spennende å presentere nye gravleggingsformer. Jeg pleier å si at her på Steinsskogen tilbyr vi eneboliger i form av private gravminner, 4-mannsboliger på de ferdigmøblerte feltene, og blokkleiligheter i den navna minnelunden, sier hun idet vi tar en stopp ved det ferdigmøblerte feltet foran bautalignende gravminner med navneplaketter på fire sider.
Disse felles gravminnene, der festerne disponerer hver sin side av bautaen, ble satt opp da Eva var driftsleder. Tilbudet er populært, så de første felles gravminnene har fått selskap av flere.
Dispensasjon for uvanlige størrelser
Eva brenner for at de ansatte ute på gravplassene skal ha en enkel arbeidshverdag.
- Gjett nå. Er det dere ser urnegraver eller kistegraver? spør hun idet vi tar en ny stopp ved et luftig felt med smale, høyreiste gravminner.
Det lure smilet røper at svaret er urnegraver, selv om dette unektelig ligner på et kistegravfelt.
Her er hver urnegrav 2 meter bred og 2,6 meter lang, tilnærmet like stor som en kistegrav. Mens gravminner på urnegraver etter gravferdsforskriften kan være 80 cm høye, 75 cm brede, 60 cm dype og veie 150 kg, kan gravminnene på urnegravene her være 120 cm høye, 40 cm brede, 60 cm dype og veie 300 kg.
- Vi søkte og fikk dispensasjon fra gravferdsforskriften da vedtektene for gravminner skulle godkjennes. At gravminnene er smale, forenkler stellet for de som jobber her. Gressklipperen kommer lett til mellom disse gravminnene, sier hun.
Det var § 23 i gravferdsforskriften fra 1997 som gjorde dette mulig:
«...Når særlige grunner tilsier det, kan bispedømmerådet fravike bestemmelsene i denne paragraf.»
Gravstørrelsen kan virke råflott med tanke på arealutnyttelse, men Eva forteller at eventuelt «pauseareal» mellom urnefelt med ordinær gravstørrelse, er lagt til den enkelte grav, slik at de har beholdt store sammenhengende urnefelt.
Planlegger nye gravplasser
I dagens stilling som gravplassforvalter regner hun seg som et bindeledd mellom administrasjon og drift.
- Jeg har et bein i begge leire, sier hun. Eva har hatt rehabiliteringsprosjekt på eldre felt, og deltar i prosjektene ved bygging av nye gravplasser. Det som tar mest tid nå, er den nye gravplassen på Fornebu: «Lilleøya gravlund» på 50 dekar. Reguleringsbestemmelsene stilte krav til utforming, masseutskifting, valg av vegetasjon og at den nye gravplassen ble tilpasset tilgrensende verneområder. Lilleøya gravlund får plass til 15 000 graver. Det spesielle her, er at den bygges som en ren navna minnelund. Den får ingen private gravminner. Alle urner og kister knyttes til felles minnesmerker.
- Det blir spennende å se hvordan dét blir mottatt, sier hun.
Kommunal gravplassforvaltning gir mange kolleger
Til tross for hennes første tittel som «kirkegårdsbestyrer», har Eva aldri vært ansatt i Den norske kirke.
- Jeg synes det er veldig greit med kommunal gravplassforvaltning. Vi tar oss av det praktiske og tekniske arbeidet, og legger oss ikke oppi det seremonielle. Våre kolleger er i Park og idrettsavdelingen. Det er en stor fordel med kolleger som jobber grøntfaglig. Vi får et stort faglig kollegium å spille på, og ved behov kan vi dele på utstyr, sier hun.
Er aktiv på fritida
Evas store familie tar mye av tida. Turer i skog og mark hører også med, ikke minst til Rondane der hun har tilgang til ei hytte.
Hun trives best ute, noe som også gjelder i rekkehushagen i Bærum. Hun er ikke så opptatt av blomster, men desto mer av grønnsaker. Sammen med to nabojenter på 6 og 10 år, forvandlet hun buskhekken mot naboen om til en «potethekk».
- Jeg liker å dyrke, og at det jeg holder på med er matnyttig, sier hun.
Hun har også drevet med hund, og var fôrvert til en storpuddel for Norges blindeforbund.
Da den pensjonerte seg som førerhund, fikk hun den i retur.
- Da brukte jeg den som besøkshund for demente på sykehjem i regi av Røde Kors, men dessverre døde Isi i mai. Nå har jeg bare Fanta, som er en gammel dachs på 12 år, sier hun.
Sender stafettpinnen videre
Mange gravplassansatte gjenkjenner nok Eva som engasjert foredragsholder i «Kurs i praktisk gravplassdrift», i regi av Norsk forening for gravplasskultur.
- Jeg holdt mitt første foredrag om praktisk gravplassdrift høsten 2007. Våren 2008 var det kurs i Kirkenes. Dit tok jeg med bilder av frodige gressplener fra gravplassene i Bærum. Jeg merket meg at noen kursdeltakere rynket på pannen. Da vi dro på befaring etterpå oppdaget jeg hvorfor. Det var ikke gressklipping som var utfordringen der, men i det hele tatt å få vegetasjon til å etablere seg etter en gravlegging, sier hun og smiler.
Besøket i Kirkenes åpnet øynene for de ulike utfordringene gravplassene rundt om i landet møter. Derfor benyttet hun anledningen til å ta nye bilder fra den gressløse gravplassen i Kirkenes, bilder av gravfelt med lyng og småbjørk som ble et fast innslag i senere foredrag.
Eva trives som foredragsholder. Oppdraget har gitt henne anledning til å reise rundt i Norge og oppleve nye gravplasser.
- Jeg har tatt med hjem mye inspirasjon til våre gravplasser. Men nå er tida inne for å slutte. Jeg har gitt foreninga beskjed om at de gjerne må finne noen til å overta. Jeg er klar til å sende stafettpinnen videre. Nå må noen andre få samme mulighet som meg til å oppleve gravplassene våre, sier hun.
PROFILEN
NAVN:
Eva Larsen (56)
BOSTED:
Bærum, Viken
Gravplassforvalter i Bærum kommune.
Samboer med to barn, tre bonusbarn og fire bonusbarnebarn.
Vokst opp flere steder i Norge.
