De norske universitetene er til største delen finansiert av en stor basisbevilgning, som nå utgjør i gjennomsnitt 67 prosent av de statlige bevilgningene gjennom Kunnskapsdepartementet. Resten av pengene er for det meste knyttet til studentproduksjon og bare noen få prosent er knyttet til ulike forskningsindikatorer. Da dette systemet ble startet opp rundt 2002, var det en forutsetning at alle institusjonene skulle ha noenlunde samme finansiering som før reformen. Man kan altså se basisbevilgningen som en oppsummering av bevilgningsvedtak fra tiårene før 2002. Inne i basis ligger bevilgninger knyttet til fastdelen av studieplassene, til rekrutteringsstillinger, til museumsdrift, til bibliotekene. Men når man sammenligner på tvers av institusjoner, er det også en mindre - men ikke ubetydelig - komponent i basis som framstår som uforklart.
I tidligere tider ble universitetene finansiert gjennom stillingshjemler. Noen av disse hjemlene ble lagt til fag hvor studenttilstrømmingen ikke var sterk, fordi man mente det hadde samfunnsverdi å forvalte denne fagkompetansen og å ha tilbud i disse småfag
