Diabetesforum
14.12.2021
Lars Christian Stene er vinner av den nyetablerte prisen for barneforskning. I denne artikkelen tar han for seg ulike hypoteser om hvorfor det er en høy insidens av diabetes type 1 blant barn i Norden.
Jeg ble veldig overrasket og glad da jeg fikk vite om Diabetesforbundets pris for barneforskning. Mange flinke klinikere og forskere jobber med behandling av sykdommen, men min forskning fokuserer på mulige årsaker. Siden diabetes type 1 er en sykdom som varer livet ut, og griper inn i livene til pasienten og familiene som rammes, ville det være gunstig å kunne forebygge sykdommen. For å kunne gjøre det i fremtiden, trengs forskning.
Da jeg ble rekruttert som ph.d.-student av Geir Joner ved Oslo universitetssykehus til et prosjekt om dette, så var jeg «solgt». Andre driver med grunnforskning og bruker «modeller» som celler eller mus i laboratoriet, eller tester ut medisiner som kan påvirke sykdomsprosessen.
Veien jeg har valgt, er befolkningsstudier, eller epidemiologi. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle lære meg avanserte forskningsmetoder i epidemiologi, som kan være komplisert. Kombinert med gode informasjonskilder som registre vi har i Norge, så har man et godt utgangspunkt for forskning.
GRUNDIGERE TESTING AV HYPOTESER
Fra beskrivende epidemiologi - standardiserte mål på forekomst i ulike befolkninger (alder, kjønn, sted og tid) kan man utlede hypoteser om mulige årsaker.
For det første: antall nye tilfeller per år standardisert for befolkningsstørrelse, har økt over tid i veldig mange land, og dette kan ikke skyldes genetikk. Det må være noe i miljøet: nålen eller nålene i høystakken finnes altså der inne et sted, men det har vært vanskelig å finne dem. Genene vi arver fra våre foreldre har stor betydning for hvor sårbare vi er for å utvikle diabetes type 1, men genene er ikke tilstrekkelig og de fleste barn som får diabetes type 1 har heller ikke sykdom i nærmeste familie.
Videre har det lenge vært kjent at insidensen er høy i nordiske land, og generelt relativt høy i befolkninger i (eller som stammer fra) Europa sammenlignet med Sør-Amerika, Asia og Afrika, med over 30 nye tilfeller per år per 100.000 barn i Norden (60 i Finland) og under fem nye per år per 100.000 i de fleste land som er undersøkt i Asia, Sør-Amerika og Afrika (1). Noe
Gå til medietDa jeg ble rekruttert som ph.d.-student av Geir Joner ved Oslo universitetssykehus til et prosjekt om dette, så var jeg «solgt». Andre driver med grunnforskning og bruker «modeller» som celler eller mus i laboratoriet, eller tester ut medisiner som kan påvirke sykdomsprosessen.
Veien jeg har valgt, er befolkningsstudier, eller epidemiologi. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle lære meg avanserte forskningsmetoder i epidemiologi, som kan være komplisert. Kombinert med gode informasjonskilder som registre vi har i Norge, så har man et godt utgangspunkt for forskning.
GRUNDIGERE TESTING AV HYPOTESER
Fra beskrivende epidemiologi - standardiserte mål på forekomst i ulike befolkninger (alder, kjønn, sted og tid) kan man utlede hypoteser om mulige årsaker.
For det første: antall nye tilfeller per år standardisert for befolkningsstørrelse, har økt over tid i veldig mange land, og dette kan ikke skyldes genetikk. Det må være noe i miljøet: nålen eller nålene i høystakken finnes altså der inne et sted, men det har vært vanskelig å finne dem. Genene vi arver fra våre foreldre har stor betydning for hvor sårbare vi er for å utvikle diabetes type 1, men genene er ikke tilstrekkelig og de fleste barn som får diabetes type 1 har heller ikke sykdom i nærmeste familie.
Videre har det lenge vært kjent at insidensen er høy i nordiske land, og generelt relativt høy i befolkninger i (eller som stammer fra) Europa sammenlignet med Sør-Amerika, Asia og Afrika, med over 30 nye tilfeller per år per 100.000 barn i Norden (60 i Finland) og under fem nye per år per 100.000 i de fleste land som er undersøkt i Asia, Sør-Amerika og Afrika (1). Noe
