Magma
14.06.2023
I denne artikkelen skal vi se nærmere på statsbudsjettets rolle. I budsjettet for 2023 vektlegges kortsiktige svingninger og inflasjon. Med bakgrunn i teori knyttet til skillet mellom kort og lang sikt, samt den tradisjonelle arbeidsfordelingen mellom rente- og finanspolitikk, skal vi diskutere denne vektleggingen.
... Vi ser både på hva som skiller kort og lang sikt, og hvordan finanspolitikken kan spille en rolle ved ulike tidshorisonter. Spesielt skal vi diskutere hvilke muligheter finanspolitikken har for å bidra til å stabilisere konjunkturer og stimulere økonomisk vekst. Vi avslutter med en sammenligning av finanspolitikk og pengepolitikk. 1. Finanspolitikkens målsettinger
Finanspolitikk dreier seg om statens inntekter og utgifter, og ikke minst differansen mellom disse, som er budsjettbalansen. Inntekts- og utgiftspostene til staten spesifiseres i statsbudsjettet som Regjeringen legger fram hver høst. Dette budsjettet gjelder for det kommende året, og det må godkjennes av Stortinget i desember.
Umiddelbart forstår vi at hensikten med statsbudsjettet er å trekke inn penger for å finansiere offentlige utgifter. Pengene trekkes hovedsakelig inn via skatter og avgifter, til utgifter som bygging av vei, skoler, sykehus, lønn til offentlig ansatte, overføringer og så videre.
Generelt har finanspolitikken imidlertid flere målsettinger: effektiv bruk av samfunnets ressurser, langsiktig balanse i offentlige finanser, omfordeling av inntekt, bærekraftig vekst, stabil økonomisk utvikling på kort og lang sikt. I strategien for den økonomiske politikken fra 2001 skilles det mellom to hovedmål for finanspolitikken, et langsiktig og et kortsiktig. Det langsiktige målet handler om incentiver og institusjoner som sørger for stabil økonomisk vekst, og en innfasing av oljeinntekter over tid for å gradvis øke konsummulighetene. Det kortsiktige målet handler om å være et supplement til den økonomiske politikken i stabiliseringen av den kortsiktige aktiviteten i landet.
I framleggelsen av statsbudsjettet er det sentralt at begge disse målsettingene gjøres rede for - både bakgrunn og implementering.
2. De økonomiske utfordringene de siste årene
Covid-19 førte norsk økonomi inn i en nedgangskonjunktur med et bunnpunkt i veksten rundt mai 2020. Bruttonasjonalproduktet (BNP) falt da med 8,1 prosent. Etter dette bunnpunktet vokste BNP fram mot september 2020, før det igjen falt fram til april 2021 (Nasjonalregnskap 2021). Deretter har veksten tatt seg gradvis opp. Ved inngangen til 2023 har norsk økonomi et høyt aktivitetsnivå, og nivået på BNP per innbygger ligger over nivået fra før pandemien. Sysselsettingen har økt sterkt, og arbeidsledigheten de første månedene i 2023 lå på rundt 3,5 prosent.
Samtidig som norsk økonomi går godt, er det stor usikkerhet internasjonalt. Krigen i Ukraina har bidratt til høy vekst i internasjonale energipriser og global inflasjon. Flere venter derfor en internasjonal lavkonjunktur. Det er usikkert i hvilken grad dette kan ramme Norge. I tillegg til den positive utviklingen i norsk økonomi er Norge tilbyder av energi, noe som innebærer at de høye energiprisene gir en stor strøm av penger til det norske oljefondet.
Som nevnt vokser den globale inflasjonen. Norge er intet unntak. Inflasjonen i Norge ligger på 6,3 prosent, målt ved konsumprisindeksen (KPI) over de siste tolv måneder. Ser vi på det som kalles kjerneinflasjonen, har denne over samme tidsperiode vært på 5,9 prosent. Dette er betydelig over inflasjonsmålet på 2 prosent.
3. Responsen fra den økonomiske politikken
Høy aktivitet og høy inflasjon har ført til en merkbar respons i både finanspolitikken og pengepolitikken. Pengepolitikkens viktigste virkemiddel, styringsrenta, var på 0 prosent ved inngangen til september 2021, men etter flere hevinger var den på 3 prosent allerede i mars 2023.
Finanspolitikken brukes også aktivt for å stramme inn økonomien. I statsbudsjettet for 2023 legges det opp til mindre bruk av oljepenger enn før, og skattetrykket øker. Oljepengebruken er planlagt til 2,5 prosent, som er godt under handlingsregelen på 3 prosent. For 2021 og 2022 lå oljepengebruken på henholdsvis 3,2 og 2,6 prosent.
Inntektene på statsbudsjettet skal øke med 207,4 milliarder, der cirka 130 av milliardene trekkes inn via økt skatt på inntekt, formue og arbeidsgiveravgift. Dette vil isolert redusere aktiviteten i økonomien. På den annen side øker også de offentlige utgiftene med cirka 164 milliarder. Dette stimulerer aktiviteten. Den samlede effekten av budsjettet på økonomien kan måles med budsjettimpulsen. Denne viser endringen i oljepengebruken som andel av verdiskapingen. I statsbudsjettet for 2023 er denne beregnet til ?0,6 prosentenheter. Det vil si at budsjettet forsiktig demper aktiviteten i økonomien.
4. Kort og lang sikt - utnytte eller utvide produksjonsmulighetene
Formålet med den økonomiske politikken som er skissert over, er å sørge for god ressursutnyttelse, uten at ressursene brukes på et nivå som ikke er bærekraftig. Går det dårlig med økonomien, kan politikken stimulere for å bedre utnyttelsen, og i gode perioder kan politikken bremse farten om kapasitetsutnyttelsen blir høyere enn det man mener er forenelig med en langsiktig opprettholdbar bruk av ressursene. Denne måten å tenke på faller inn under tradisjonell konjunkturpolitikk eller stabiliseringspolitikk.
Konjunkturpolitikken er knyttet til kortsiktige svingninger
Gå til medietFinanspolitikk dreier seg om statens inntekter og utgifter, og ikke minst differansen mellom disse, som er budsjettbalansen. Inntekts- og utgiftspostene til staten spesifiseres i statsbudsjettet som Regjeringen legger fram hver høst. Dette budsjettet gjelder for det kommende året, og det må godkjennes av Stortinget i desember.
Umiddelbart forstår vi at hensikten med statsbudsjettet er å trekke inn penger for å finansiere offentlige utgifter. Pengene trekkes hovedsakelig inn via skatter og avgifter, til utgifter som bygging av vei, skoler, sykehus, lønn til offentlig ansatte, overføringer og så videre.
Generelt har finanspolitikken imidlertid flere målsettinger: effektiv bruk av samfunnets ressurser, langsiktig balanse i offentlige finanser, omfordeling av inntekt, bærekraftig vekst, stabil økonomisk utvikling på kort og lang sikt. I strategien for den økonomiske politikken fra 2001 skilles det mellom to hovedmål for finanspolitikken, et langsiktig og et kortsiktig. Det langsiktige målet handler om incentiver og institusjoner som sørger for stabil økonomisk vekst, og en innfasing av oljeinntekter over tid for å gradvis øke konsummulighetene. Det kortsiktige målet handler om å være et supplement til den økonomiske politikken i stabiliseringen av den kortsiktige aktiviteten i landet.
I framleggelsen av statsbudsjettet er det sentralt at begge disse målsettingene gjøres rede for - både bakgrunn og implementering.
2. De økonomiske utfordringene de siste årene
Covid-19 førte norsk økonomi inn i en nedgangskonjunktur med et bunnpunkt i veksten rundt mai 2020. Bruttonasjonalproduktet (BNP) falt da med 8,1 prosent. Etter dette bunnpunktet vokste BNP fram mot september 2020, før det igjen falt fram til april 2021 (Nasjonalregnskap 2021). Deretter har veksten tatt seg gradvis opp. Ved inngangen til 2023 har norsk økonomi et høyt aktivitetsnivå, og nivået på BNP per innbygger ligger over nivået fra før pandemien. Sysselsettingen har økt sterkt, og arbeidsledigheten de første månedene i 2023 lå på rundt 3,5 prosent.
Samtidig som norsk økonomi går godt, er det stor usikkerhet internasjonalt. Krigen i Ukraina har bidratt til høy vekst i internasjonale energipriser og global inflasjon. Flere venter derfor en internasjonal lavkonjunktur. Det er usikkert i hvilken grad dette kan ramme Norge. I tillegg til den positive utviklingen i norsk økonomi er Norge tilbyder av energi, noe som innebærer at de høye energiprisene gir en stor strøm av penger til det norske oljefondet.
Som nevnt vokser den globale inflasjonen. Norge er intet unntak. Inflasjonen i Norge ligger på 6,3 prosent, målt ved konsumprisindeksen (KPI) over de siste tolv måneder. Ser vi på det som kalles kjerneinflasjonen, har denne over samme tidsperiode vært på 5,9 prosent. Dette er betydelig over inflasjonsmålet på 2 prosent.
3. Responsen fra den økonomiske politikken
Høy aktivitet og høy inflasjon har ført til en merkbar respons i både finanspolitikken og pengepolitikken. Pengepolitikkens viktigste virkemiddel, styringsrenta, var på 0 prosent ved inngangen til september 2021, men etter flere hevinger var den på 3 prosent allerede i mars 2023.
Finanspolitikken brukes også aktivt for å stramme inn økonomien. I statsbudsjettet for 2023 legges det opp til mindre bruk av oljepenger enn før, og skattetrykket øker. Oljepengebruken er planlagt til 2,5 prosent, som er godt under handlingsregelen på 3 prosent. For 2021 og 2022 lå oljepengebruken på henholdsvis 3,2 og 2,6 prosent.
Inntektene på statsbudsjettet skal øke med 207,4 milliarder, der cirka 130 av milliardene trekkes inn via økt skatt på inntekt, formue og arbeidsgiveravgift. Dette vil isolert redusere aktiviteten i økonomien. På den annen side øker også de offentlige utgiftene med cirka 164 milliarder. Dette stimulerer aktiviteten. Den samlede effekten av budsjettet på økonomien kan måles med budsjettimpulsen. Denne viser endringen i oljepengebruken som andel av verdiskapingen. I statsbudsjettet for 2023 er denne beregnet til ?0,6 prosentenheter. Det vil si at budsjettet forsiktig demper aktiviteten i økonomien.
4. Kort og lang sikt - utnytte eller utvide produksjonsmulighetene
Formålet med den økonomiske politikken som er skissert over, er å sørge for god ressursutnyttelse, uten at ressursene brukes på et nivå som ikke er bærekraftig. Går det dårlig med økonomien, kan politikken stimulere for å bedre utnyttelsen, og i gode perioder kan politikken bremse farten om kapasitetsutnyttelsen blir høyere enn det man mener er forenelig med en langsiktig opprettholdbar bruk av ressursene. Denne måten å tenke på faller inn under tradisjonell konjunkturpolitikk eller stabiliseringspolitikk.
Konjunkturpolitikken er knyttet til kortsiktige svingninger
