Psykisk helse
29.06.2016
Fødselsdepresjon hos nybakte mødre er et sårt tema, men det finnes hjelpetiltak. Men hva skjer når pappa rammes? - Vi må selv være mann nok til å innse at vi trenger hjelp, sier Andreas Andersen om sin opplevelse som nybakt far.
Hvert år rammes mellom fem og ti prosent av nybakte fedre av fødselsdepresjon, men likevel er det lite kunnskap om problemet.
- Fra dag én ble klart for meg at dette ikke var oppturen jeg hadde sett for meg, forteller Andreas Andersen fra Oslo om sin første seksmåneders pappapermisjon.
- Jeg opplevde det som at jeg ble kastet inn i et mørkt rom uten lommelykt, og måtte famle meg fram. Hodet mitt var fullt av bekymringer for alt som kunne gå galt med datteren min. Jeg ville så gjerne være en god far, men opplevde at jeg ikke fikk det til. Når helsesøster kom med velmenende råd om mating, ble jeg sint fordi jeg opplevde det som et angrep på meg som far.
Ble sint av det - I det hele tatt var jeg mye sint, reflekterer Andersen og blir engasjert når han snakker. - Det var den typen sinne som man har inni seg og som suger energi ut av en, og det plaget meg at jeg ikke kunne sette fingeren på hvem jeg var sint på.
Han likte ikke å trille datteren ute. - Jeg slet med å finne ut hvordan jeg kunne komme meg ut sammen med datteren min og få noe meningsfullt ut av dagen, sier Andersen, som fort fant ut at han ikke var noen «trillepappa».
- Å trille vogn føltes som å rope «se, her kommer en vellykket pappa», når alt inni
Gå til mediet- Fra dag én ble klart for meg at dette ikke var oppturen jeg hadde sett for meg, forteller Andreas Andersen fra Oslo om sin første seksmåneders pappapermisjon.
- Jeg opplevde det som at jeg ble kastet inn i et mørkt rom uten lommelykt, og måtte famle meg fram. Hodet mitt var fullt av bekymringer for alt som kunne gå galt med datteren min. Jeg ville så gjerne være en god far, men opplevde at jeg ikke fikk det til. Når helsesøster kom med velmenende råd om mating, ble jeg sint fordi jeg opplevde det som et angrep på meg som far.
Ble sint av det - I det hele tatt var jeg mye sint, reflekterer Andersen og blir engasjert når han snakker. - Det var den typen sinne som man har inni seg og som suger energi ut av en, og det plaget meg at jeg ikke kunne sette fingeren på hvem jeg var sint på.
Han likte ikke å trille datteren ute. - Jeg slet med å finne ut hvordan jeg kunne komme meg ut sammen med datteren min og få noe meningsfullt ut av dagen, sier Andersen, som fort fant ut at han ikke var noen «trillepappa».
- Å trille vogn føltes som å rope «se, her kommer en vellykket pappa», når alt inni
