Psykisk helse
22.11.2021
For Kenneth Mathisen ble diagnosen veien ut av isolasjon. Engstelig unnvikende er den vanligste personlighetsforstyrrelsen i Norge. Likevel er det den forskere og klinikere har visst minst om.
FRA FØRSTE MAIL: Jeg har slitt mye inni meg da det gjelder å være rundt folk. Gitt alt for mye av meg selv, slik at jeg har blitt for sliten. Slitt med å jobbe, da jeg føler at jeg må gi alt. (...) Når det kommer til relasjoner med andre blir jeg ikke kjent med noen med mindre jeg vet at jeg kommer til å bli likt. Jeg har utfordret meg selv veldig nå, etter råd fra min behandler på DPS. Så jeg har fått meg kjæreste for første gang på 17 år. Det har gått veldig fint. Behandlingen de gir, den virker. Men du må være aktiv. Jeg står gjerne frem med bilde og navn.
Ny mail: Det glemte jeg å skrive. Jeg blir 35 år i august.
NÅ ER DET OKTOBER. Det er hjemmekamp på Lillestrøms fotballstadion Åråsen og Kenneth Mathisen har neongrønn jakke på, med VERT skrevet over ryggen. Han jobber som frivillig, gjør praktisk arbeid. Leser av billetter. Følger med på publikum under kampen. Og det går bra. Han er arbeidsufør, men takler dette - det er derfor vi henger på, med skriveblokk og knipsende kamera, noe som etter hvert vekker en viss oppsikt blant de andre frivillige.
Forsiktig blir Kenneth tatt til side. Han har informert sikkerhetssjefen, men beskjeden har ikke gått nedover.
«Jeg er med i en reportasje», forklarer han. «Fordi jeg har en diagnose».
Det er første gang Kenneth sier noe som helst om dette som har lammet livet hans så kraftig at han på samme tid for ett år siden knapt var utenfor leiligheten. Dette som har lagt seg mellom han og alle andre, og sperret som en mur. Som har foret hodet hans med tanker om at han er verre enn et null. En som ingen har noe igjen for å bli kjent med, og enda mindre bli glad i.
«Diagnosen heter engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse», fortsetter Kenneth og virker trygg når han forteller. Etterpå kommer han bort til oss og bekrefter at det gikk fint. Det er enkelt å være her, sier han. Rolig i hodet. Tankene kan fortsatt spinne, men det er sjeldnere at de kjører i hundre, alle tankene på en gang, hele tiden. Sånn som det var før.
- Fordi du har en rolle?
- Ja, og den er selvvalgt. Oppgavene er enkle. Jeg føler meg trygg og hjemme her. Det er vanskeligere å se meg selv på samme måte privat.
- Hvordan vil du si at du er «privat?»
- Jeg vet ikke. Jeg blir forsiktig, sier Kenneth. - Inneslutta. Tilbakeholden. Er det mange tilstede blir jeg stil
Gå til medietNy mail: Det glemte jeg å skrive. Jeg blir 35 år i august.
NÅ ER DET OKTOBER. Det er hjemmekamp på Lillestrøms fotballstadion Åråsen og Kenneth Mathisen har neongrønn jakke på, med VERT skrevet over ryggen. Han jobber som frivillig, gjør praktisk arbeid. Leser av billetter. Følger med på publikum under kampen. Og det går bra. Han er arbeidsufør, men takler dette - det er derfor vi henger på, med skriveblokk og knipsende kamera, noe som etter hvert vekker en viss oppsikt blant de andre frivillige.
Forsiktig blir Kenneth tatt til side. Han har informert sikkerhetssjefen, men beskjeden har ikke gått nedover.
«Jeg er med i en reportasje», forklarer han. «Fordi jeg har en diagnose».
Det er første gang Kenneth sier noe som helst om dette som har lammet livet hans så kraftig at han på samme tid for ett år siden knapt var utenfor leiligheten. Dette som har lagt seg mellom han og alle andre, og sperret som en mur. Som har foret hodet hans med tanker om at han er verre enn et null. En som ingen har noe igjen for å bli kjent med, og enda mindre bli glad i.
«Diagnosen heter engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse», fortsetter Kenneth og virker trygg når han forteller. Etterpå kommer han bort til oss og bekrefter at det gikk fint. Det er enkelt å være her, sier han. Rolig i hodet. Tankene kan fortsatt spinne, men det er sjeldnere at de kjører i hundre, alle tankene på en gang, hele tiden. Sånn som det var før.
- Fordi du har en rolle?
- Ja, og den er selvvalgt. Oppgavene er enkle. Jeg føler meg trygg og hjemme her. Det er vanskeligere å se meg selv på samme måte privat.
- Hvordan vil du si at du er «privat?»
- Jeg vet ikke. Jeg blir forsiktig, sier Kenneth. - Inneslutta. Tilbakeholden. Er det mange tilstede blir jeg stil
