Fri tanke
25.01.2021
To studenthumanister og en filosofisk praktiker utgjør spydspissen i Human-Etisk Forbunds nye satsning på Humanistisk livsveiledning.
Bare begynn akkurat der du vil, sier studenthumanist Lone Ellingvåg Knutsen til den fortvilte studenten som har oppsøkt henne fordi hen trenger noen å snakke med.
- Min hovedoppgave er å lytte til deg, men det kan hende at jeg kommer med oppfølgingsspørsmål - til ordene du bruker eller at jeg spør deg om å utdype for å få et best mulig bilde av det du vil fortelle. Da må du bare prøve ut ordene dine, og ikke tenke at samtalen er satt.
Det er akkurat dette det handler om. Når livet er vanskelig - enten i øyeblikket eller kronisk - og du trenger noen å snakke med, noen som tåler å lytte og som kan hjelpe til med å sette ord på tankene. I mange år har det vært en selvfølge at den som har tatt seg av behovet for slike eksistensielle omsorgssamtaler har vært presten. På sykehuset. På sykehjemmet. I fengselet. I Forsvaret. På universitet og høgskoler.
Men det er ikke alle som synes at det er naturlig å ha slike samtaler med presten når de er på sitt mest sårbare. Og vi blir stadig flere. Prestenes monopol på dette feltet har stått sterkt til tross for økende sekularisering i samfunnet, men de siste årene har noe løsnet. Et eksempel: I perioden 2015-2018 hadde St. Olavs Hospital i Trondheim en ikke-religiøs samtalepartner ansatt i prestetjenesten, etter hvert ble hun kalt sykehushumanist. Enda et eksempel: I 2017 ansatte Forsvaret Norges første felthumanist i daværende feltprestkorpset, og nå i 2021 begynner den andre felthumanisten. Begge har de Human-Etisk Forbund som ansvarlig sendeorganisasjon.
I samme periode har Human-Etisk Forbund (HEF) også økt sitt engasjement på feltet og gitt det et nytt navn: Humanistisk livsveiledning. Det langsiktige målet for HEF er at det økende livssynsmangfoldet i samfunnet skal speiles i større livssynsmessig mangfold i offentlige institusjoner, og at humanistiske livsveiledere skal være en selvfølgelig del av dette mangfoldet.
Hvordan oppnå dette? Gjennom å vise at det finnes et ikke-religiøst behov og at det finnes faglig solide alternativer til institusjonsprestene.
EN TILGJENGELIG RESSURS
Det er her studenthumanist Lone Ellingvåg Knutsen kommer inn i bildet. I det siste halvannet året har hun vært en tilgjengelig samtaleressurs for studenter i Volda - og de har funnet veien til henne, over tid i stadig større grad. Sammen med Emma Skjølberg, som ble ansatt som studenthumanist i Trondheim sommeren 2020, utgjør Knutsen spydspissen i den prosjektbaserte strategien for forbundets nye livssynstjeneste. Begge er de ansatt i prosjektstillinger i Human-Etisk Forbund, men med studenter som hovedmålgruppe for tilbudet.
- Jeg vet jo ikke hvordan det hadde vært uten korona - som nok har gitt mer ensomhet og større behov. Men det kan også skyldes at tilbudet gradvis er blitt mer kjent blant studentene, sier Knutsen, som til daglig holder til på Høgskulen i Volda.
Hun har en målsetting om at når en student ønsker å snakke med studenthumanisten, skal det være mulig å få en avtale i løpet av en til to dager. Derfor prøver hun hele tiden å ha rom i kalenderen. Hun setter alltid av en time, men ofte varer samtalene lengre enn planlagt - og en time blir til to. Så langt har hun opplevd at tre av fire kommer tilbake - enten fordi de vil snakke mer om samme tema eller fordi de ønsker en samtale om noe annet.
- Det sier noe om hva samtalen ga dem, og det er positivt å oppleve.
Knutsen forteller at hun i den første samtalen alltid klargjør sin rolle - at hun ikke jobber på høgskolen, men er en ekstern studenthumanist fra Human-Etisk Forbund.
- Så forteller jeg at i denne samtalen skal vi være likeverdige samtalepartnere, og at det er hva studenten ønsker å snakke med meg om som er formålet med samtalen. Jeg har ikke noe mål med samtalen, annet enn dialogen i seg selv og at vi skal undre oss sammen. Og jeg skriver ikke journal.
Dette handler også om å styre forventningene til samtalen - for hun skal verken være terapeut eller rådgiver. Noen har ikke tenkt over at dette er noe annet, men nå som hun har vært i virksomhet halvannet år, opplever hun at de fleste har skjønt det.
DAGBOKFØLELSEN
Det samme erfarer Emma Skjølberg i Trondheim. Hun startet som studenthumanist ett år etter Knutsen, men i en mye større studentby.
- Jeg er tydelig på hvem jeg er og opplever at studentene forstår det. Noen av dem jeg møter kan ha problemer som krever hjelp fra helseapparatet i tillegg, eller har hatt hjelp derf
Gå til mediet- Min hovedoppgave er å lytte til deg, men det kan hende at jeg kommer med oppfølgingsspørsmål - til ordene du bruker eller at jeg spør deg om å utdype for å få et best mulig bilde av det du vil fortelle. Da må du bare prøve ut ordene dine, og ikke tenke at samtalen er satt.
Det er akkurat dette det handler om. Når livet er vanskelig - enten i øyeblikket eller kronisk - og du trenger noen å snakke med, noen som tåler å lytte og som kan hjelpe til med å sette ord på tankene. I mange år har det vært en selvfølge at den som har tatt seg av behovet for slike eksistensielle omsorgssamtaler har vært presten. På sykehuset. På sykehjemmet. I fengselet. I Forsvaret. På universitet og høgskoler.
Men det er ikke alle som synes at det er naturlig å ha slike samtaler med presten når de er på sitt mest sårbare. Og vi blir stadig flere. Prestenes monopol på dette feltet har stått sterkt til tross for økende sekularisering i samfunnet, men de siste årene har noe løsnet. Et eksempel: I perioden 2015-2018 hadde St. Olavs Hospital i Trondheim en ikke-religiøs samtalepartner ansatt i prestetjenesten, etter hvert ble hun kalt sykehushumanist. Enda et eksempel: I 2017 ansatte Forsvaret Norges første felthumanist i daværende feltprestkorpset, og nå i 2021 begynner den andre felthumanisten. Begge har de Human-Etisk Forbund som ansvarlig sendeorganisasjon.
I samme periode har Human-Etisk Forbund (HEF) også økt sitt engasjement på feltet og gitt det et nytt navn: Humanistisk livsveiledning. Det langsiktige målet for HEF er at det økende livssynsmangfoldet i samfunnet skal speiles i større livssynsmessig mangfold i offentlige institusjoner, og at humanistiske livsveiledere skal være en selvfølgelig del av dette mangfoldet.
Hvordan oppnå dette? Gjennom å vise at det finnes et ikke-religiøst behov og at det finnes faglig solide alternativer til institusjonsprestene.
EN TILGJENGELIG RESSURS
Det er her studenthumanist Lone Ellingvåg Knutsen kommer inn i bildet. I det siste halvannet året har hun vært en tilgjengelig samtaleressurs for studenter i Volda - og de har funnet veien til henne, over tid i stadig større grad. Sammen med Emma Skjølberg, som ble ansatt som studenthumanist i Trondheim sommeren 2020, utgjør Knutsen spydspissen i den prosjektbaserte strategien for forbundets nye livssynstjeneste. Begge er de ansatt i prosjektstillinger i Human-Etisk Forbund, men med studenter som hovedmålgruppe for tilbudet.
- Jeg vet jo ikke hvordan det hadde vært uten korona - som nok har gitt mer ensomhet og større behov. Men det kan også skyldes at tilbudet gradvis er blitt mer kjent blant studentene, sier Knutsen, som til daglig holder til på Høgskulen i Volda.
Hun har en målsetting om at når en student ønsker å snakke med studenthumanisten, skal det være mulig å få en avtale i løpet av en til to dager. Derfor prøver hun hele tiden å ha rom i kalenderen. Hun setter alltid av en time, men ofte varer samtalene lengre enn planlagt - og en time blir til to. Så langt har hun opplevd at tre av fire kommer tilbake - enten fordi de vil snakke mer om samme tema eller fordi de ønsker en samtale om noe annet.
- Det sier noe om hva samtalen ga dem, og det er positivt å oppleve.
Knutsen forteller at hun i den første samtalen alltid klargjør sin rolle - at hun ikke jobber på høgskolen, men er en ekstern studenthumanist fra Human-Etisk Forbund.
- Så forteller jeg at i denne samtalen skal vi være likeverdige samtalepartnere, og at det er hva studenten ønsker å snakke med meg om som er formålet med samtalen. Jeg har ikke noe mål med samtalen, annet enn dialogen i seg selv og at vi skal undre oss sammen. Og jeg skriver ikke journal.
Dette handler også om å styre forventningene til samtalen - for hun skal verken være terapeut eller rådgiver. Noen har ikke tenkt over at dette er noe annet, men nå som hun har vært i virksomhet halvannet år, opplever hun at de fleste har skjønt det.
DAGBOKFØLELSEN
Det samme erfarer Emma Skjølberg i Trondheim. Hun startet som studenthumanist ett år etter Knutsen, men i en mye større studentby.
- Jeg er tydelig på hvem jeg er og opplever at studentene forstår det. Noen av dem jeg møter kan ha problemer som krever hjelp fra helseapparatet i tillegg, eller har hatt hjelp derf
