Analysen av institusjonenes delvis sprikende argumentasjon viser at begrunnelsene både for og mot fusjonene var sammensatt. Nicoline Frølich, Jarle Trondal, Joakim Caspersen og Ingvild Reymert
Strukturmeldingen som ble lagt frem våren 2015, la grunnlaget for en rekke fusjonsprosesser i norsk høyere utdanning. Formålet var å styrke kvaliteten i høyere utdanning og forskning ved å redusere antallet institusjoner. Likevel var reformen preget av motstridende ambisjoner. Reformen skulle både fremme regional utvikling, relevans og god tilgang på utdanning i hele landet, samtidig som Norge skulle få flere verdensledende fagmiljøer og hevde seg bedre i den internasjonale konkurransen om forskningsressurser. I en bok ble lansert i dag, Geografi, kunnskap, vitenskap. Den regionale UH-sektorens framvekst og betydning bidrar vi med en analyse av posisjoneringsnotatene universiteter og høgskoler skrev som innspill til arbeidet med meldingen.
Strukturreform er ikke et nytt tiltak i sektoren. Reformen har linjer tilbake til Kvalitetsreformen i 2003 som blant annet ga høgskolene mulighet til å søke universitetsstatus, og til høgskolereformen fra 1994 som førte til at 98 mindre høgskoler ble sammenslått til 26 større enheter.
Gjennom 2000-tallet forgikk det strukturendringer i UH-sektoren, særlig i etterkant av Stjernø-utvalgets forslag
