Fontene forskning
06.06.2024
Bengt Karlsson, Trude Klevan, Anna-Sabina Soggiu, Knut Tore Sælør, Linda Villje (Red.) (2021). Hva er autoetnografi? Cappelen Damm Akademisk.
I fjor ble boka Hva er autoetnografi? trykket i 2. opplag etter at den først ble utgitt i 2021. Dette tyder på stor interesse for et tema som er ganske nytt i akademiske kretser, i alle fall i vårt land.
Forfatternes siktemål med boka er å gi en innføring i autoetnografi, samtidig som de ønsker å forholde seg kritisk til tilnærmingen. Forfatterne gir interessante illustrasjoner på hva autoetnografi kan være, og jeg skjønner at det ikke er noen enkel sak, fordi feltet er mangfoldig (polyfonisk), noe som også synes å være en ønsket utvikling innen denne sjangeren. Forfatterne har delvis lykkes med sitt forehavende, samtidig som jeg ser en fare i at den polyfonien som forfatterne tar mål av seg å representere, synes å ha betydelige krakeleringer, slik jeg skal komme tilbake til.
Alle fem forfatterne er også redaktører for boka. Dette oppfatter jeg er i tråd med auto-etnografiske antiautoritære og ikke-hierarkiske ambisjoner. Forfatterne jobber alle innen fagfeltet rus og psykisk helsearbeid og har erfaring fra bruk av autoetnografisk metode. Hvilken profesjonsbakgrunn de enkelte har, synes å være nedtonet i framstillingen. Det er snarere deres felles faglige preferanser som er framtredende.
BOKA HAR NI KAPITLER, der det første kapittelet gir en god og eksplisitt innføring i hva autoetnografi er. Termen er tredelt, der auto innebærer introspeksjon og observasjon av skribenten, der vedkommendes refleksjoner, tanker og følelser er i fokus. Etno viser til kulturen og den omliggende konteksten og dens praksiser. Til sist omhandler grafi selve framstillingen av ulike fortellinger, observasjoner som er kilde til personlig innsikt og vitenskapelig kunnskap. Kapittelet virker overbevisende og interessant, og illustrerer hvordan noen av forfatterne møtte denne sjangeren, og hvordan det virket åpnende og frigjørende for dem. Det er også interessante utdypninger av etnografiens metodologiske fundament, og autoetnografiens opposisjon til det vi gjerne anser for tradisjonell og til tider objektivistisk kunnskap. S
Les opprinnelig artikkelForfatternes siktemål med boka er å gi en innføring i autoetnografi, samtidig som de ønsker å forholde seg kritisk til tilnærmingen. Forfatterne gir interessante illustrasjoner på hva autoetnografi kan være, og jeg skjønner at det ikke er noen enkel sak, fordi feltet er mangfoldig (polyfonisk), noe som også synes å være en ønsket utvikling innen denne sjangeren. Forfatterne har delvis lykkes med sitt forehavende, samtidig som jeg ser en fare i at den polyfonien som forfatterne tar mål av seg å representere, synes å ha betydelige krakeleringer, slik jeg skal komme tilbake til.
Alle fem forfatterne er også redaktører for boka. Dette oppfatter jeg er i tråd med auto-etnografiske antiautoritære og ikke-hierarkiske ambisjoner. Forfatterne jobber alle innen fagfeltet rus og psykisk helsearbeid og har erfaring fra bruk av autoetnografisk metode. Hvilken profesjonsbakgrunn de enkelte har, synes å være nedtonet i framstillingen. Det er snarere deres felles faglige preferanser som er framtredende.
BOKA HAR NI KAPITLER, der det første kapittelet gir en god og eksplisitt innføring i hva autoetnografi er. Termen er tredelt, der auto innebærer introspeksjon og observasjon av skribenten, der vedkommendes refleksjoner, tanker og følelser er i fokus. Etno viser til kulturen og den omliggende konteksten og dens praksiser. Til sist omhandler grafi selve framstillingen av ulike fortellinger, observasjoner som er kilde til personlig innsikt og vitenskapelig kunnskap. Kapittelet virker overbevisende og interessant, og illustrerer hvordan noen av forfatterne møtte denne sjangeren, og hvordan det virket åpnende og frigjørende for dem. Det er også interessante utdypninger av etnografiens metodologiske fundament, og autoetnografiens opposisjon til det vi gjerne anser for tradisjonell og til tider objektivistisk kunnskap. S
