Vi har fått en film som forteller historien om en barnevernsak fra Stavanger fra noen år tilbake der to barn ble tatt ut av familien og plassert i fosterhjem. Familien var indisk, og foreldrene protesterte kraftig på barneverntjenestens arbeid med saken og avgjørelsen i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. De mente at det ikke var noe grunnlag for saken, og hevdet at den handlet om kulturforskjeller.
Saken fikk stor oppmerksomhet og endte som en betent politisk sak som ble løst på regjeringsnivå mellom Norge og India, ved at barnas onkel i India ble fosterfar for dem. Dermed flyttet barna til India og de to landene kunne gjenoppta sin relasjon.
Filmen er morens historie, fortalt med hennes blikk. Og det er høydramatisk. Allerede i første scene er vi vitne til at tre barnevernansatte tar det ene barnet i armene, mens foreldrene er i et annet rom, og løper til en ventende bil. En tilsvarende situasjon skjer like etterpå i den eldstes barnehage. Foreldrene blir stående igjen foran barnehagens port, gråtende og hjelpeløse.
De neste delene handler om at foreldrene forsøker å få barna tilbake. Saken kommer opp i Fylkesnemda og to rettsinstanser, men blir altså til slutt løst politisk på nasjonalt nivå. I store deler av filmen er narrativet at barnevernet er følelsesløst
