Kunnskapsdepartementets krav er at 75 prosentav ph.d-kandidatene skal disputere innen seks år fra de startet studiet. I gjennomsnitt greier kun 62 prosentav dem dettekravet.
Det å ha en doktorgrad viser at man har nådd landets høyeste akademiske utdanningsnivå. Veien dit har endret seg markantunder de siste 40-50 år, men synes fremdeles preget av mange av de verdier, ambisjoner og ritualer som hørte tidligere tider til. Doktorgraden har gått fra å være en personlig utmerkelse til å bli et virkemiddel for å nå svært ulikekarrieremål.
Frem til langt ut på 1970-tallet var det å ta en doktorgrad svært prestisjefylt og forbeholdt en akademisk elite. Det var et individuelt og privatisert prosjekt, der forskeren selv utviklet og eide sitt doktorgradsarbeid, og kunne arbeide i eget tempo, uten ytre kontroll, tidsfrister og studiepoeng. Få falt fra, og forsinkelser var en irrelevantproblemstilling.
Mange avhandlinger ble produsert av etablerte forskere i faste stillinger, og som etter avlagt doktorgrad raskt avanserte til professorer, hvis de ikke allerede var det. Doktorgraden var ofte selve kronen på livsverket i ens forskerkarriere. Derfor hadde de offentlige disputasene status som viktige akademiske begivenheter, der det var vanlig med skarpe, faglige diskusjoner, også mellom doktorand og tilhørere. Vi kan da snakke om en livsverkskultur i akademiasom har lange historiskerøtter.
Vi tror at det er nødvendig å stille spørsmål ved om en slik historikk og kultur bryter med dagens forutsetninger og rammevilkår i forskerutdanningen. Hvis så, kan tiltak mot frafall og forsinkelser risikere ikke å bli forstått eller akseptert, og til og medmotarbeidet?
På noen tiår er doktorgradsarbeid snudd på hodet. Litt tabloidmessig sagt flytter ikke et sånt arbeid noen faglige merkesteiner, men er blitt en utdanning mot forskerkompetanse innenfor rammen av fastlagte årsverk. Disputasen er fremdeles en begivenhet, men mest for doktoranden og dennes familie og venner, og der de skarpe faglige dueller er erstattet av mer kollektivefeiringer.
Ph.d-graden sikrer noen faglige minstekrav, og er blitt det som 1970-tallets hovedoppgave ble kalt - et vitenskapelig svennestykke. Graden gir derimot lisens til å lede forskningsprosjekter, veilede nye ph.d-kandidater samt søke forskningsmidler, og gir anledning til å søke mange stillinger i samfunnet der forskerkompetanse er etterspurt.
Ph.d-utdanning er ett av mange virkemidler for å realisere et overordnet politisk mål om å utvikl
