Magma
11.10.2023
Artikkelen omhandler vesentlighet i bærekraftsrapporten. EU-direktivet Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD), som trer i kraft for de aller største børsnoterte foretakene i 2024, slår fast at vurderingen av vesentlighet i bærekraftsrapporten skal gjennomføres etter prinsippet om dobbel vesentlighet, både finansiell vesentlighet og påvirkningsvesentlighet.
... Dette innebærer at vesentlige risikoer og muligheter ikke bare skal analyseres og vurderes ut fra hvordan foretaket blir påvirket av omgivelsene (finansiell risiko), men også hvordan interessentene rundt foretaket blir påvirket av virksomheten (påvirkningsrisiko). Forslag til norsk implementering av direktivet er utredet i NOU 2023: 15. Til tross for snarlig ikrafttredelse av CSRD-direktivet er det mye som er uavklart. Fra intervjuer med bærekraftsansvarlige i foretak som antagelig vil ha rapporteringsplikt fra 2024, kommer det frem at det hersker betydelig usikkerhet om hvordan rapporteringspliktene skal ivaretas, og da spesielt hvordan dobbel vesentlighet skal forstås og anvendes. Det pekes spesielt på behov for mer veiledning i bruk av dobbel vesentlighet og behov for sektorspesifikke standarder og veiledninger. Vår undersøkelse tyder på at det eksisterer en kobling mellom påvirkningsrisiko og finansiell risiko. Ved vesentlig negativ påvirkning på interessentene vil omdømmerisiko kunne medføre finansiell risiko på sikt. Dette gjelder særlig for eksponerte foretak, slik som børsnoterte foretak. Koblingen mellom påvirkningsrisiko og finansiell risiko betyr at en analyse av påvirkningsvesentlighet vil kunne medføre at uoppdagede eksisterende risikoelementer blir oppdaget, eller at fremtidige risikoelementer blir oppdaget tidligere. Bærekraftsrapportering vil trolig gi foretakene insentiver til å redusere negativ påvirkning på interessentene. Dette vil i så fall være i samsvar med EUs intensjon om at nye rapporteringsplikter om bærekraft vil bidra til bærekraftig omstilling i næringslivet. Innledning
Årsrapportens pliktige del har inntil for kort tid siden vært dominert av krav til finansiell rapportering med kapitaltilbydere, investorer og kreditorer, som primær brukergruppe for børsnoterte foretak (IASB, 2018, CF 1.2). EU har i flere omganger vedtatt at kravene til å opplyse om ikke-finansielle forhold skal skjerpes betydelig for børsnoterte foretak, og denne rapporteringen har til forskjell fra finansiell rapportering alle interessenter som vil bli påvirket av foretakets virksomhet, som mulige brukere. Disse kravene vil også gjøre seg gjeldende i Norge gjennom EØS-avtalen.2 Bærekraftsrapportering benyttes som betegnelse på rapportering om andre forhold enn de finansielle. EU vedtok et endringsdirektiv til regnskapsdirektivet i 2014 (Non-Financial Reporting Directive - NFRD), og dette ble gjennomført i regnskapsloven i 2021 gjennom endringer av regnskapsloven §§ 3-3b og 3-3c med virkning for regnskapsår som begynte 1. juli 2021 eller senere. Basert på at det har vært få detaljkrav og begrenset med veiledning, har foretakene, herunder de børsnoterte foretakene, i stor grad selv bestemt omfang og detaljeringsgrad på bærekraftsrapporteringen.3 Dette endres radikalt med den nye reguleringen som snart blir innført. EU vedtok et nytt endringsdirektiv i november 2022 (Corporate Sustainability Reporting Directive - CSRD) som stiller nye, omfattende krav til bærekraftsrapportering for børsnoterte foretak i EU. Omfanget av ikke-finansiell rapportering er utvidet til å omfatte alle områder der virksomheten påvirker interessentene. Miljøforhold, sosiale forhold og styringsmessige forhold er omfattet av rapporteringskravene. Direktivet suppleres av sektoruavhengige bærekraftstandarder (European Sustainability Reporting Standards - ESRS). Det vil også bli vedtatt sektorspesifikke standarder. I Norge blir rapporteringskravene etter alt å dømme samlet i regnskapsloven. I EU innføres CSRD for store børsnoterte foretak fra regnskapsåret 2024, og deretter utvides virkeområdet til store foretak fra regnskapsåret 2025 og små og mellomstore børsnoterte foretak fra regnskapsåret 2026 (2028).
Rapportering innebærer normalt bruk av et vesentlighetsprinsipp ved at det må analyseres og avklares hvilke forhold som er vesentlige og uvesentlige. Når det rapporteres om andre forhold enn de finansielle, må det derfor legges til grunn en annen vesentlighet enn den finansielle. Dette vesentlighetsprinsippet omtales som dobbel vesentlighet, bestående av finansiell vesentlighet og påvirkningsvesentlighet. Dobbel vesentlighet er til nå lite beskrevet og undersøkt i forskningslitteraturen (De Cristofaro & Gulluscio, 2023).
EUs skjerpede krav til bærekraftsrapportering gjennom CSRD-direktivet er en del av EUs grønne giv, der krav til bærekraftsrapportering er ett av flere tiltak. Et sentralt formål med skjerpede rapporteringskrav er at disse skal bidra til grønn omstilling. Her kan det være både ex ante- og ex post-virkninger. Mer åpenhet om bærekraftsrelaterte forhold kan gjøre at interessenter, herunder investorer og kreditorer, stiller krav om at foretakene har en mer bærekraftig virksomhet, det vil si en ex post-virkning av nye rapporteringskrav. Men det kan også tenkes at foretakene begynner å endre egen virksomhet mer i bærekraftig retning allerede før kravene er innført, for å unngå å rapportere om negative forhold, noe som vil være en ex ante-virkning av nye rapporteringskrav.
Når kravene til rapportering av foretakenes påvirkning på interessenter blir mer omfattende, er det naturlig at foretakene i forkant forbereder seg og identifiserer mulige endringer i eget rapporteringsregime, samt mulige konsekvenser for egen virksomhet. Dette arbeidet kompliseres ved at de mer detaljerte kravene til bærekraftsrapporteringen ikke er fullt ut på plass, og ved at det er knyttet usikkerhet til tolkningen av begreper og sammenhenger i direktiv og standarder.
I denne artikkelen ønsker vi å tydeliggjøre sentrale begreper og sammenhenger som gjelder dobbel vesentlighet, og identifisere mulige konsekvenser for foretak som er omfattet av nye krav om bærekraftsrapportering. Artikkelen bør være av interesse for dem som er omfattet av krav om bærekraftsrapportering, revisorer (eventuelt andre) som skal attestere på bærekraftsrapportering, og dem som er lesere av bærekraftsrapporter.
Vesentlighet i bærekraftsrapportering
Ulike vesentlighetsbegreper
Vesentlighetsprinsippet er sentralt i all rapportering, ettersom dette prinsippet bidrar til å skille den informasjonen som er vesentlig, og som dermed er viktig for brukernes beslutninger, fra den informasjonen som er uvesentlig.
I finansiell rapportering synes det å være en felles forståelse av vesentlighet på tvers av ulike rammeverk (IASB, 2018, nr. 2.11; rskl. § 1-10). I bærekraftsrapportering eksisterer det derimot ulike definisjoner som varierer med hvilke brukere som vektlegges, den informasjonen som vurderes med hensyn til vesentlighet, og den påvirkningen som vesentlig informasjon er tenkt å ha (betydning, styrke og relevans) (Clark, 2021; Turner & Weirich 2022). Det har for eksempel ikke vært sammenfallende definisjoner på vesentlighet i rammeverkene til Global Reporting Initiative (GRI), Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD), Sustainability Accounting Standards Board (SASB), International Integrated Reporting Council (IIRC), Sustainable Development Goals Disclosure (SDGD) og EU-kommisjonen / European Financial Reporting Advisory Group (EFRAG). SASB og IIRC vektlegger for eksempel informasjon som er relevant for kapitaltilbydere, det vil si investorer og kreditorer, mens GRI, SDGD og EU-kommisjonen/EFRAG legger til grunn at et videre sett av
Gå til medietÅrsrapportens pliktige del har inntil for kort tid siden vært dominert av krav til finansiell rapportering med kapitaltilbydere, investorer og kreditorer, som primær brukergruppe for børsnoterte foretak (IASB, 2018, CF 1.2). EU har i flere omganger vedtatt at kravene til å opplyse om ikke-finansielle forhold skal skjerpes betydelig for børsnoterte foretak, og denne rapporteringen har til forskjell fra finansiell rapportering alle interessenter som vil bli påvirket av foretakets virksomhet, som mulige brukere. Disse kravene vil også gjøre seg gjeldende i Norge gjennom EØS-avtalen.2 Bærekraftsrapportering benyttes som betegnelse på rapportering om andre forhold enn de finansielle. EU vedtok et endringsdirektiv til regnskapsdirektivet i 2014 (Non-Financial Reporting Directive - NFRD), og dette ble gjennomført i regnskapsloven i 2021 gjennom endringer av regnskapsloven §§ 3-3b og 3-3c med virkning for regnskapsår som begynte 1. juli 2021 eller senere. Basert på at det har vært få detaljkrav og begrenset med veiledning, har foretakene, herunder de børsnoterte foretakene, i stor grad selv bestemt omfang og detaljeringsgrad på bærekraftsrapporteringen.3 Dette endres radikalt med den nye reguleringen som snart blir innført. EU vedtok et nytt endringsdirektiv i november 2022 (Corporate Sustainability Reporting Directive - CSRD) som stiller nye, omfattende krav til bærekraftsrapportering for børsnoterte foretak i EU. Omfanget av ikke-finansiell rapportering er utvidet til å omfatte alle områder der virksomheten påvirker interessentene. Miljøforhold, sosiale forhold og styringsmessige forhold er omfattet av rapporteringskravene. Direktivet suppleres av sektoruavhengige bærekraftstandarder (European Sustainability Reporting Standards - ESRS). Det vil også bli vedtatt sektorspesifikke standarder. I Norge blir rapporteringskravene etter alt å dømme samlet i regnskapsloven. I EU innføres CSRD for store børsnoterte foretak fra regnskapsåret 2024, og deretter utvides virkeområdet til store foretak fra regnskapsåret 2025 og små og mellomstore børsnoterte foretak fra regnskapsåret 2026 (2028).
Rapportering innebærer normalt bruk av et vesentlighetsprinsipp ved at det må analyseres og avklares hvilke forhold som er vesentlige og uvesentlige. Når det rapporteres om andre forhold enn de finansielle, må det derfor legges til grunn en annen vesentlighet enn den finansielle. Dette vesentlighetsprinsippet omtales som dobbel vesentlighet, bestående av finansiell vesentlighet og påvirkningsvesentlighet. Dobbel vesentlighet er til nå lite beskrevet og undersøkt i forskningslitteraturen (De Cristofaro & Gulluscio, 2023).
EUs skjerpede krav til bærekraftsrapportering gjennom CSRD-direktivet er en del av EUs grønne giv, der krav til bærekraftsrapportering er ett av flere tiltak. Et sentralt formål med skjerpede rapporteringskrav er at disse skal bidra til grønn omstilling. Her kan det være både ex ante- og ex post-virkninger. Mer åpenhet om bærekraftsrelaterte forhold kan gjøre at interessenter, herunder investorer og kreditorer, stiller krav om at foretakene har en mer bærekraftig virksomhet, det vil si en ex post-virkning av nye rapporteringskrav. Men det kan også tenkes at foretakene begynner å endre egen virksomhet mer i bærekraftig retning allerede før kravene er innført, for å unngå å rapportere om negative forhold, noe som vil være en ex ante-virkning av nye rapporteringskrav.
Når kravene til rapportering av foretakenes påvirkning på interessenter blir mer omfattende, er det naturlig at foretakene i forkant forbereder seg og identifiserer mulige endringer i eget rapporteringsregime, samt mulige konsekvenser for egen virksomhet. Dette arbeidet kompliseres ved at de mer detaljerte kravene til bærekraftsrapporteringen ikke er fullt ut på plass, og ved at det er knyttet usikkerhet til tolkningen av begreper og sammenhenger i direktiv og standarder.
I denne artikkelen ønsker vi å tydeliggjøre sentrale begreper og sammenhenger som gjelder dobbel vesentlighet, og identifisere mulige konsekvenser for foretak som er omfattet av nye krav om bærekraftsrapportering. Artikkelen bør være av interesse for dem som er omfattet av krav om bærekraftsrapportering, revisorer (eventuelt andre) som skal attestere på bærekraftsrapportering, og dem som er lesere av bærekraftsrapporter.
Vesentlighet i bærekraftsrapportering
Ulike vesentlighetsbegreper
Vesentlighetsprinsippet er sentralt i all rapportering, ettersom dette prinsippet bidrar til å skille den informasjonen som er vesentlig, og som dermed er viktig for brukernes beslutninger, fra den informasjonen som er uvesentlig.
I finansiell rapportering synes det å være en felles forståelse av vesentlighet på tvers av ulike rammeverk (IASB, 2018, nr. 2.11; rskl. § 1-10). I bærekraftsrapportering eksisterer det derimot ulike definisjoner som varierer med hvilke brukere som vektlegges, den informasjonen som vurderes med hensyn til vesentlighet, og den påvirkningen som vesentlig informasjon er tenkt å ha (betydning, styrke og relevans) (Clark, 2021; Turner & Weirich 2022). Det har for eksempel ikke vært sammenfallende definisjoner på vesentlighet i rammeverkene til Global Reporting Initiative (GRI), Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD), Sustainability Accounting Standards Board (SASB), International Integrated Reporting Council (IIRC), Sustainable Development Goals Disclosure (SDGD) og EU-kommisjonen / European Financial Reporting Advisory Group (EFRAG). SASB og IIRC vektlegger for eksempel informasjon som er relevant for kapitaltilbydere, det vil si investorer og kreditorer, mens GRI, SDGD og EU-kommisjonen/EFRAG legger til grunn at et videre sett av
