Høgskolerektor Peer Jacob Svenkerud er ikke i tvil. Universitetsstatus vil gi den nåværende Høgskolen i Innlandet en større gjennomslagskraft. Åpne flere dører nasjonalt og internasjonalt. Tiltrekke høg kompetanse.
- Vi ser at det å være høgskole ikke åpner alle de dørene vi ønsker å åpne. Og ikke er det mange igjen av oss høgskoler heller, så det er viktig for oss å fremstå som et sted hvor det er fokus på forskning og utdanning av høg kvalitet.
16 høgskoler forsvant på 13 år
Det startet så smått i 2005 da Høgskolen i Stavanger ble Universitetet i Stavanger. Samme år ble Norges landbrukshøgskole universitet, før de i 2014 fusjonerte med Norges veterinærhøgskole og ble Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. I 2007 fikk også Høgskolen i Agder opphøyd sin status.
I 2009 gikk Høgskolen i Tromsø inn i Universitetet i Tromsø. Fire år senere kom også Høgskolen i Finnmark inn, og i 2016 fikk de følge av Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik.
Da begynte ballen virkelig å rulle. Etter å ha tatt steget fra å være høgskole til å bli universitet fem år tidligere, førte strukturreformen til at Universitetet i Nordland tok inn i seg både Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag.
Samtidig absorberte NTNU tre ulike høgskoler, og to år senere fikk både Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge status som universitet.
På 13 år fikk til sammen 16 høgskoler en ny og opphevet status, enten på egen hånd eller gjennom fusjoner. Mange av disse høgskolene hadde da allerede tatt inn i seg en haug med andre høgskoler for å rigge seg til universitetssøknaden.
Nå har både Høgskolen på Vestlandet, Høgskolen i Innlandet, VID Vitenskapelig høyskole og Høyskolen Kristiania uttalte ambisjoner om å følge etter.
Men samtidig som flere og flere vil bli universiteter, roper fagfolk varsku. Sykepleier Mai-Britt Sæbø Gundersen har tidligere sagt til Khrono at kandidatene de får ikke er rustet til hverdagen som venter dem, og krav om både førstekompetanse og fersk redaksjonell erfaring i en stillingsutlysning ved journalistutdanningen ved Nord universitet fikk flere til å steile. Journalistikk er og blir et håndverk, ikke en akademisk øvelse, var beskjeden fra folk i bransjen.
- Ingen tvil om at det ville gå den veien
- Vi så at denne endringen ville komme allerede etter reformen i 1994 da vi gikk fra 98 høgskoler til 26. Det fantes jo en høgskole på hvert eneste nes i Norge, og det var en ustyrlig situasjon. Men da statsråd Gudmund Hernes iverksatte samling av dem så vi en tegning som for mange var ukjent, nemlig at noen av dem hadde hatt en kunnskapsutvikling med flere og flere i førstestilling, sier Widar Hvamb.
Han er utdannet sivilingeniør, har vært rektor ved Høgskolen i Buskerund og var den siste siste generalsekretæren i Det norske høgskolerådet, før det ble fusjonert med Universitetsrådet da dagens Universitets- og høgskoleråd ble dannet. Her satt han også som generalsekretær i en periode.
Hvamb har også hatt oppdrag i Nokut hvor han blant annet satt i sakkyndige komiteer og evaluerte kvalitetssystemene til universiteter og høgskoler i fem år, samtidig som han gjorde tilsvarende arbeid for Högskoleverket i Sverige.
- Da vi fikk den lovendringen som senere ble endret med kvalitetsreformen og krav til universitetsstatus, var det ingen tvil om at de enkelte institusjoner så en klar utvikling som de måtte være med på. I tillegg til at profesjonshøgskolene slo seg sammen, ble de også slått sammen med distriktshøgskolene. De kom inn med en tilnærming til forskning som profesjonsutdanningene ikke hadde hatt, sier Hvamb på utpust, og fortsetter på innpust:
- Vi fikk sammenslåtte miljøer som strebet etter mer og mer forskning, og man så da at høgskolene ikke lengre ville ha mulighet til å være det de var.
Men utviklingen var også et spørsmål om statusen som universitet, spesielt i samarbeid med utenlandske universitet, sier Hvamb.
- For å si det brutalt, så var det vanskelig å forklare et universitet i utlandet at en kom fra en høgskole. En brukte mye energi på vise hvilket nivå en holdt når en skulle overbevise en ny potensiell partner om at en var bra nok for et samarbeid.
Og da Landbrukshøgskolen, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Stavanger i løpet av to år rykket opp, var det bare for de andre å stramme tømmene, ifølge Hvamb.
- Det var ingen tvil om at det ville gå den veien. En måtte det for å være med i konkurransen om de som pengene følger, nemlig studentene.
Optikerutdanningen som kremeksempel
- Er det noe en mister på veien når høgskolene blir universiteter?
- Faren er jo at en mister noe av profesjonen ved å akademisere fagene, men det var en fare en så da det hele startet som jeg er ikke så sikker på at det er en realitet i dag. Spesielt innen helse- og sosialfagene har økningen i andelen med førstestilling ført til et høyere nivå, sier Hvamb.
Fusjoneringen av høgskolene, og den følgende overgangen fra høgskoler til universitet, har også ført til mer regionalt samarbeid, forteller Hvamb. Det til tross for at regionalt arbeidsliv gjerne har vært sett på som høgskolenes domene.
- Da jeg jobbet i industrien her på Kongsberg startet mange av de produkten
