Måten hun forsøkte å løse problemet på, fortalte hun, var å intenst tenke: «i kveld MÅ jeg være 100% fri og uhemmet!». Strategien førte naturligvis kun til at hun ble mer hemmet. Skuespillerens sterke ønske om å mane frem et genuint mentalt nærvær på scenen ble som en klamp om foten på henne.
Jeg var nysgjerrig på unntakene - hva kjennetegnet episodene der hun faktisk ble spontan? Hun husket da enkelte opptredener der noe hadde gått litt på tverke innledningsvis. Ironisk nok var det da hun klarte å slippe seg helt løs; det var liksom ikke noe å forsvare lengre. «Nesten som da man var ute og gikk i regnet som barn», beskrev hun. «Først når skoene var gjennomtrukket av vann, ble det ordentlig gøy, da kunne man fritt hoppe rundt i sølepyttene.»
Historien synes jeg illustrerer det til tider frustrerende, men samtidig fascinerende
