Det er fortsatt mørkt ute, men onsdag morgen er Nationaltheatrets publikumsfoajé full av folk som spiser croissanter. Stemningen i rommet synes å være mer forventningsfull enn på de fleste morgenmøter i de fleste bedrifter rundt om i byen.
I enden av november har Nationaltheatret premiere på forestillingen «Den lille prinsen», en av barnelitteraturens største klassikere. Men «barnets banale perspektiver blir omgjort til stor åpenbaring for den voksne», står det i omtalen til frokostmøtet «Prinsen og Evigheten - om eksistensiell oppvåkning», som UiO: Livsvitenskap er medarrangør for. Her skal en filosof, en nevropsykolog og en regissør, over én time, diskutere møtet mellom barnets og voksnes verden, hvordan det moderne mennesket prioriterer tiden sin: «Er vi tilstrekkelig til stede i relasjonene våre, eller kaster vi bort for mye tid på skjermer?», spør arrangørene. Selve meningen med livet «hangs in the balance». Det er ikke en liten misjon de har satt for paneldeltakerne, klokken åtte om morgenen.
Grunnlaget for alt
Stykkets regissør, Kjersti Haugen, begynner med å kjapt beskrive handlingen i Antoine Saint Exuperys bok: En pilots havari i ørkenen, møtet med en liten prins, som selv har reist gjennom universet og møtt alle slags voksne med alle slags underlige motivasjoner, ønsket om å reise tilbake til en rose på en bitteliten planet. Men hva handler boka egentlig om, ifølge filosof Kaja Melsom? Savn, dødsangst og ensomhet.
