Arkitektur N
15.09.2016
Fra dekorasjon på husvegger og monumenter i byene, til kritikk av både samfunnet og bygningene det er plassert i: Forholdet mellom arkitektur og offentlig kunst står midt i en omfattende brytningstid der rom og estetikk mister relevans til fordel for opplevelse og deltagelse.
- Er arkitekturen viktig for verkene i Arkitektur og Migrasjon?
- Nei, ikke i det hele tatt, sier Knut Åsdam kontant.
Som en av Norges mest anerkjente kunstnere har han stilt ut på steder som Venezia-biennalen, Manifesta og Tate Modern, samtidig som han i mange år har arbeidet med kunst i offentlige rom og institusjoner. Enkelte av Åsdams tidligere arbeider, som den svarte skulpturen utenfor Arkitekthøyskolen i Oslo, har hatt en mer tradisjonell karakter. Samtidig har han arbeidet med hørespill, video og film som offentlig kunst. Og i sine siste KORO-prosjekter jobber han videre med et kunstnerisk uttrykk der den tradisjonelle forestillingen om offentlig kunst som utsmykning utfordres.
For hvis man hevder at typiske kunstprosjekter i norske offentlige bygg gjerne har vært preget av et bevisst forhold til arkitekturen og stedet som rom og estetikk, er logikken bak Åsdams prosjekt Arkitektur og Migrasjon, lokalisert i høgskolene i henholdsvis Telemark, Gjøvik og Nord-Trøndelag, nærmest det stikk motsatte.
Konteksten er viktig, ikke stedet Arkitektur og Migrasjon er en serie prosjekter som består av i alt fire verk som på ulike måter har dagens flyktningsituasjon som felles referanse. I Gjøvik står verket D4S, en utendørs paviljong der en slags rosett av nettinggjerder er montert midt på et betongfundament. I Namsos henger fotografier fra Tripoli-serien, der Åsdam har arbeidet med Oscar Niemeyers ambisiøse bygninger i Tripoli som motiv. Det tredje verket, Migration Archive, består av en slags collage av ulike bilder relatert til migrasjonstematikken vist på skjerm. I tillegg kommer en bokutgivelse som binder de tre verkene sammen.
- Hvis ikke de fysiske omgivelsene er viktige for prosjektet, betyr det at det er det likegyldig hvor de står plassert?
- Nei, det er det jo ikke. Jeg arbeidet med migrasjon før jeg kom inn i dette prosjektet. Og jeg tenkte at tematikken passet fint til høyskoler. Dette er institusjoner med unge folk som har blikket vendt mot verden, som huser miljøer med stort mangfold. Så du kan si at kunsten ikke er stedsspesifikk, men kontekstspesifikk. Det er betydningen av det som skjer innenfor de ulike institusjonene som er viktig. Ikke hvordan de ser ut.
- Nå heter jo verket Arkitektur og Migrasjon. Men arkitekturen er allikevel uviktig?
- Det er klart at disse verkene ikke bare kunne fungert på de skolene der de nå står plassert, sier Åsdam. - Men det betyr jo ikke at arkitekturen er direkte uviktig. Tvert imot, den er interessant som et bilde på den ideologien og den samfunnsmessige funksjonen den inneholder. Men ikke som rom og estetikk i seg selv.
Fra rom til sted Slik plasserer Åsdam seg tilsynelatende i direkte motsetning til den ideologiske grunntanken som tradisjonelt ligger bak sammenhengen mellom kunst og arkitektur, både i Norge og internasjonalt. Hvis vi tar diskusjonen rundt Y-blokkas skjebne som et eksempel, har et tilbakevendende argument vært at Nesjar og Picassos verk vil få sin kunstneriske kvalitet redusert eller til og med fullstendig ødelagt hvis det flyttes fra stedet der det opprinnelig ble plassert. Det er en tanke om kunst i arkitektur og offentlige rom som kan oppsummeres med den modernistiske skulptøren Richard Serras ofte siterte credo: "det å flytte et kunstverk er det samme som å ødelegge det". Denne holdningen har også ligget til grunn for offisiell norsk politikk hva kunst og bygg angår. I alle fall frem til nå.
I artikkelen "Migrerende Stedsånd" på kunstkritikk.no i april i år, skriver Simen Joachim Helsvig om hvordan Åsdams Arkitektur og Migrasjon ikke er et tilfeldig verk, men at det representerer en tydelig holdningsendring som er i ferd med å gjøre seg gjeldende i KORO, Statens organ for Kunst i Offentlige Rom:
"Det er i alle tilfelle en merkbar vektforskyvning fra sted til rom i Migrasjon og arkitektur. Jørn Mortensen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo og tidligere ku
Gå til mediet- Nei, ikke i det hele tatt, sier Knut Åsdam kontant.
Som en av Norges mest anerkjente kunstnere har han stilt ut på steder som Venezia-biennalen, Manifesta og Tate Modern, samtidig som han i mange år har arbeidet med kunst i offentlige rom og institusjoner. Enkelte av Åsdams tidligere arbeider, som den svarte skulpturen utenfor Arkitekthøyskolen i Oslo, har hatt en mer tradisjonell karakter. Samtidig har han arbeidet med hørespill, video og film som offentlig kunst. Og i sine siste KORO-prosjekter jobber han videre med et kunstnerisk uttrykk der den tradisjonelle forestillingen om offentlig kunst som utsmykning utfordres.
For hvis man hevder at typiske kunstprosjekter i norske offentlige bygg gjerne har vært preget av et bevisst forhold til arkitekturen og stedet som rom og estetikk, er logikken bak Åsdams prosjekt Arkitektur og Migrasjon, lokalisert i høgskolene i henholdsvis Telemark, Gjøvik og Nord-Trøndelag, nærmest det stikk motsatte.
Konteksten er viktig, ikke stedet Arkitektur og Migrasjon er en serie prosjekter som består av i alt fire verk som på ulike måter har dagens flyktningsituasjon som felles referanse. I Gjøvik står verket D4S, en utendørs paviljong der en slags rosett av nettinggjerder er montert midt på et betongfundament. I Namsos henger fotografier fra Tripoli-serien, der Åsdam har arbeidet med Oscar Niemeyers ambisiøse bygninger i Tripoli som motiv. Det tredje verket, Migration Archive, består av en slags collage av ulike bilder relatert til migrasjonstematikken vist på skjerm. I tillegg kommer en bokutgivelse som binder de tre verkene sammen.
- Hvis ikke de fysiske omgivelsene er viktige for prosjektet, betyr det at det er det likegyldig hvor de står plassert?
- Nei, det er det jo ikke. Jeg arbeidet med migrasjon før jeg kom inn i dette prosjektet. Og jeg tenkte at tematikken passet fint til høyskoler. Dette er institusjoner med unge folk som har blikket vendt mot verden, som huser miljøer med stort mangfold. Så du kan si at kunsten ikke er stedsspesifikk, men kontekstspesifikk. Det er betydningen av det som skjer innenfor de ulike institusjonene som er viktig. Ikke hvordan de ser ut.
- Nå heter jo verket Arkitektur og Migrasjon. Men arkitekturen er allikevel uviktig?
- Det er klart at disse verkene ikke bare kunne fungert på de skolene der de nå står plassert, sier Åsdam. - Men det betyr jo ikke at arkitekturen er direkte uviktig. Tvert imot, den er interessant som et bilde på den ideologien og den samfunnsmessige funksjonen den inneholder. Men ikke som rom og estetikk i seg selv.
Fra rom til sted Slik plasserer Åsdam seg tilsynelatende i direkte motsetning til den ideologiske grunntanken som tradisjonelt ligger bak sammenhengen mellom kunst og arkitektur, både i Norge og internasjonalt. Hvis vi tar diskusjonen rundt Y-blokkas skjebne som et eksempel, har et tilbakevendende argument vært at Nesjar og Picassos verk vil få sin kunstneriske kvalitet redusert eller til og med fullstendig ødelagt hvis det flyttes fra stedet der det opprinnelig ble plassert. Det er en tanke om kunst i arkitektur og offentlige rom som kan oppsummeres med den modernistiske skulptøren Richard Serras ofte siterte credo: "det å flytte et kunstverk er det samme som å ødelegge det". Denne holdningen har også ligget til grunn for offisiell norsk politikk hva kunst og bygg angår. I alle fall frem til nå.
I artikkelen "Migrerende Stedsånd" på kunstkritikk.no i april i år, skriver Simen Joachim Helsvig om hvordan Åsdams Arkitektur og Migrasjon ikke er et tilfeldig verk, men at det representerer en tydelig holdningsendring som er i ferd med å gjøre seg gjeldende i KORO, Statens organ for Kunst i Offentlige Rom:
"Det er i alle tilfelle en merkbar vektforskyvning fra sted til rom i Migrasjon og arkitektur. Jørn Mortensen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo og tidligere ku
