På en høyde på øya, i en lysning i skogen, henger den store metallringen som er monumentet over de som ble myrdet her ute. 69 navn er gravert inn i og gjennom det opphengte metallet. Navnene lyser imot meg, der jeg går rundt ringen. Det er noe av det verste jeg har vært med på, og samtidig noe av det mest meningsfulle.
En invitasjon
En morgen noen uker før dette fikk jeg en e-post. Det viser seg at daglig leder på Utøya følger meg på Twitter. Han har merket seg at jeg tvitrer en del om ekstremisme, og spør om jeg vil komme på besøk på øya. Det vil jeg.
Det som skjedde på Utøya 22. juli 2011 er en drivkraft i mye av det jeg gjør, som rådgiver i Human-Etisk Forbund, som privatperson, som medborger. Jeg er glad i landet mitt, og for meg er det å prøve å bidra til at vi aldri opplever noe slikt igjen, en dypt patriotisk handling.
Men jeg har aldri vært medlem i AUF eller Arbeiderpartiet, og har derfor ikke noe forhold til selve øya. Det nærmeste jeg har kommet har vært å kjøre forbi på vei til Humanistisk Ungdoms sommerleir på Hønefoss. De reisene har vært sterke nok. En gang reiste jeg sammen med en ung mann som fortalte at en venninne hadde vært der ute den dagen.
«Så hvordan gikk det med henne?» spurte jeg troskyldig. «Altså, hun lever ikke lenger» svarte han stille.
Lys og mørke
Derfor står jeg på ferja MS Thorbjørn sammen med et knippe andre fra norsk organisasjonsliv, mens vi ser utover Tyrifjorden og tretoppene på Utøya og det hvite huset ved kaia kommer nærmere.
Det er juni 2019 og sola skinner, og om man ikke visste noe om nyere norsk historie, ville man bare sett et sommerparadis. Vannet glitrer innbydende. Skilt peker mot «Kjærlighetsstien». Maten i kantina smaker ypperlig og de flunkende nye møteloka
