- Det er flere grunner til at plassmangelen var blitt prekær, forteller historiker Anne Vaalund ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie.
Antallet studenter hadde økt fra 830 i 1875 til ca. det dobbelte, men dette var ikke den viktigste årsaken. Det hadde fra 1870-årene foregått en fagspesialisering spesielt innenfor naturvitenskapen som førte til et økende behov for professorater. Laboratorier var dessuten blitt viktigere både i forskning og undervisning, og fysikk hadde seilt opp som et prestisjefag.
Kummerlige forhold
Mens kjemikerne hadde fått sin egen bygning allerede i 1870-årene, hadde fysikerne lenge måttet ta til takke med gamle og uhensiktsmessige lokaler i universitetskomplekset på Karl Johan.
ê Fysikerne hadde det helt forferdelig, slår Anne Vaalund fast.
Blant naturviterne som hadde måttet ta til takke med kummerlige lokaler, var Kristian Birkeland som utførte sine nordlyseksperimenter i underetasjen i Midtbygningen på Karl Johan. I arkivet etter universitetets bygningsinspektør hadde Birkeland måtte tigge om selv de minste bevilgninger til laboratorievirksomheten sin.
I kjelleren i Urbygningen hadde den verdensberømte meteorologen Vilhelm Bjerknes startet sin karriere i 1880-årene i farens laboratorium. Anne Vaalund refererer universitetets årsberetning fra 1895 hvor Carl Anton Bjerknes beskriver hvordan lokalene ble utvidet med et «ved den tid endnu sørgerligere rum, et stanklokale, som dets tidligere beboere just havde faaet adgang til at fraflytte af sundhedshensyn».
I den fremtid som nu kan overskues
At fysikerne trengte nye lokaler var det ingen tvil om. I 1914 hadde kollegiet derfor nedsatt en komité som skulle foreslå en tomt for Fysisk institutt. Denne konkluderte at den beste løsningen ville være å bygge instituttet mellom det nye universitetsbiblioteket på nåtidens Solli plass og Observatoriet, først og fremst på grunn av den korte avstanden til sentrumsbygningene.
Komiteen som ble nedsatt i februar 1915, fikk et bredere mandat. Den skulle trekke opp linjene for universitetets utvikling «med hensyn til nye lokaler og valg av tomter for disse i den fremtid som nu kan overskues».
Formann for denne komiteen var Haaken Hasberg Gran, professor i botanikk og bestyrer av Botanisk laboratorium. De øvrige medlemmer var fysiologiprofessor Sophus Torup, fysikkprofessor O. E. Schiøtz, høyesterettsadvokat og jusprofessor Fredrik Stang og språkprofessor Olaf Broch.
Komiteen skulle utrede følgende spørsmål: Hvor skulle det nye fysiske institutt ligge? Hvordan skulle den ubebyggede delen av den såkalte universitetsfirkanten dvs. Karl Johans gate 47, Frederiks gate 3. og Tullinløkka anvendes, og hva skulle man gjøre med Observatorietomta? Skulle den selges eller reserveres for nybygning? Og sist men ikke minst, burde man litt etter litt overføre undervisningen på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet til nye lokaler på Tøyen.
Spørsmål som måtte løses i sammenheng
Dette var spørsmål som grep inn i hverandre, og som ikke kunne utredes uavhengig av universitetets øvrige behov.
Hvilke utvidelser kunne man regne med at de humanistiske fakultetene og universitetets administrasjon ville komme til å trenge ikke alt for lagt frem i tiden?
Burde man også vurdere nye lokaler til det «Kemiske laboratorium» i Fredriks gate 3, eventuelt sammen med et nytt farmasøytisk institutt?
Og burde man oppføre en felles bygning for samtlige lesesaler, eller leseværelser som man kalte den gang, på universitetstomta på Karl Johan.
Mens studentene innenfor de naturvitenskapelige fagene hadde en viss tilgang til arbeidslokaler, var de øvrige studentene i det store og hele henvist til å arbeide i sine hjem og på sine hybler mellom forelesningene.
Alt dette var blant spørsmål som komiteen skulle ta stilling til.
Tre mulige områder for utbygging
Det dreide seg altså om tre mulige områder for utbygging: i tilknytning til universitetsanlegget på Karl Johan, på Observatorietomta eller på Tøyen.
Da kong Christian Frederik i 1811 opprettet Det Kongelige Frederiks Universitet, donerte han en stor eiendom på Tøyen til det nye universitetet. Det var her universitetet skulle ligge. Da Det Kongelige Frederiks Universitet etter mange år i leide lokaler kunne flytte inn i egne bygninger midt på 1800-tallet, ble det imidlertid på Karl Johan og ikke på Tøyen.
ê Med universitetsanlegget på Karl Johan
